Kulturminner knyttet til vannforsyninger i Ørland kommune

Vann var en viktig resurs, både dyr og mennesker skulle ha vann hele året. Med fremveksten av industri ble det behov for mer vann, de første industrianleggene som trengte vann var meieriene. Senere kom fiskeindustrien og begge hadde behov for is til kjøling av produktene, isen måtte også skaffes fra dammer, naturlige eller kunstige. Grunnen på Ørland består av sand og aur over en marin avsatt leire. Det er fordypninger i leira, ofte flere meter ned i grunnen, som kan lage grunnvannsbasseng til brønnvann. Slike leirfordypninger ble noen ganger uforvarende punktert og grunnvannet forsvant. Vi skal prøve å liste opp noen av vannforsyningene og trenger som vanlig hjelp av publikum.

Navn	Bilde	Kort opplysning om vannkilden
Meieridam, Buktenhaugen i Beian		Meieridammen oppe i Buktenhaugen ble anlagt for å skaffe nødvendig vann til avkjøling og vask i Beian meieri som kom i drift i 1897 og holdt det gående til 1911. Grunnet brønnlov og forskrifter, er dammen forsøkt tappet ned ved sprengning av sørvestre dammur og derfor samles det ikke så mye vann i dammen lenger. Nordøstre dammur er likevel ganske intakt.
Tidligere brønn Uthaugsgården		Tre brønner dekket vannbehovet til Uthaugsgården. En var oppdemnt på haugen vest for husa. Den ga rinnende vann til kufjøset. Så er det en brønn i kjelleren under kjøkkenet, derfra var det handpumpe. Den tredje var her Unn Lund Grøtan står. Denne forsynte både husholdet og stallfjøset med vann. Da bestemmelsene om sikring av bønner kom ble brønnen fylt igjen med stein. En kan fortsatt skimte det firkantede omrisset av bønnen.
Vanndam, Rønsholmen på Bakken		Vanndam på Rønsholmhaugen, det tidligere Rønsholmen Vannverk.
Vanntank på Storfosna		Vanntank, bygd og brukt av tyskerne under krigen, 1940-1945. Vannet kom fra en brønn nedenfor haugen og ble pumpet opp i tanken. Tanken fungerte som et høydebasseng.
Meieribrønn på Uthaug		Da Uthaug meieri i 1894 anla et meieri på Stranda på Uthaug kunne det være fordi her var stabil tilgang på vann. Det behøvdes mye vann, til renhold, men også til kjøling av melka. I leirbakken mot Stranda var grunnvann demmet opp, nettopp på grunn av denne leira. Grunnvannet sivet ut i skråningen og her ble brønnen plassert. Under tørkeperioder kunne det likevel bli for lite vann, derfor grov man en brønn litt vest for haugen som gården Ulriksborg ligger på, ei ledning av hule tømmerstokker ledet herfra vann til meieribrønnen i skråningen.Brønnen på jordet ble ikke steinsatt, den var bare et myrhull, fortalte grunneieren mye senere.
Havnebrønn på Uthaug		Statens havnevesen anla en brønn i Sjøgata på Uthaug for at tilreisende fiskere skulle få tak i vatn. Beboerne i gata benyttet også brønnen, men samlet takvatn fordi sjøvatn sivet inn i brønnen. Da havneutbyggingen startet med molobygging ble vatn pumpet herfra til steinbruddet i Stafjærhaugen og brukt til stim (vanndamp). En brønn nummer to ble gravd ut av havnevesenet, 50-60 meter sør for den meieribrønnen på ekra, vest for gården Ulriksborg, som nevnt i «Meieribrønn på Uthaug» over. Traseen for ledningen (vassrøret) fra denne havnebrønn nummer to er vi usikre på. Noen mener den gikk til meieribrønnen ved Stranda og derfra mot havnebrønn i Sjøgata. Noen mener ledningen gikk direkte til Sjøgata og det tredje forslag er at ledningen gikk forbi Sjøgata og terminerte på vasskaia, ei allmenningskai som hadde vannpost ved kaifoten.