Fogden Ole Byes beretning om grøfting på Hårberg

Skrevet av Terje Sørensen

Ole Bye ((1781-1862) var fogd i Fosen fra 1818 til 1834. Samme år som han begynte i fogdsstillingen, kjøpte han et gårdsbruk på Hårberg, nemlig lnr.122. (Først 10 år senere ble en part av Brekstad utlagt til fogdegård). Da Ole Bye flyttet fra Ørlandet, ble gården hans solgt til to brødre som delte den mellom seg. Disse to gårdpartene kom senere til å danne bnr. 15 og bnr. 9.

Fogd Ole Bye. Skrev i 1831 en innberetning om «Land Oeconomien og Industrie-Væsenet i Fosen Fogderie»; Der tar han opp sin egen befatning med jordbruk. Han nevner tiltak han hadde satt i gang på sin egen gård på Hårberg, bl.a. en del om grøfting.

Her er litt av det han skrev (gjengitt med tillempet ortografi):

«I de første 2 à 3 år ble intet videre utrettet til gårdens forbedring. Jeg forstod meg enda ikke det aller minste på jordbruket, og dessuten stod hele min hu til snarlig å komme bort fra det vidløftige, sjøhårde Fosen. Efter nevnte tid forløp begynte jeg mere og mere å fatte lyst til jordbruket, og for å få et større areal av både aker og eng, ble det satt i gang grøftegraving for å få avledet det skadelige vann som kommer fra de store myrer som omslutter nesten hver gård på den flate del av Ørlandet. Men enda falt det meg ikke inn å begynne med et arbeid som jeg forestilte meg var både kostbart og også for en stor del unyttig, nemlig å lede den store vannmasse fra gjøssmyrene som lå opp til gården. Naboer og andre som jeg snakket med om dette, frarådet meg helt dette foretagende som noe som var ugjørlig og til ingen nytte, hverken for meg selv eller andre. Jeg lot meg ikke avskrekke av dette.

Jeg tok meg en jernstang og undersøkte myrenes dybde og bunn i alle retninger, og til min glede fant jeg at det på den laveste myr var fast og jevnt leirelag og på den høyeste myr kompakt aur. Nå kunne jeg innse at det ikke ville være noe unyttig arbeide å begynne å oppdyrke myren, bare det lot seg gjøre å få vannet bort, hvilket syntes meget vanskelig, da det for øyet så ut som om myren var like flat over alt (dette siste å forstå også for hele den strekning som hovedgrøften skulle gå, like til enden).

Det avskrekket meg dog ikke å legg hånd på verket. Jeg fikk fatt i to duelige og legemssterke grøftearbeidere, og nu ble det satt i gang med den egenlige hoved- eller avløpsgrøft. For å være viss på tilstrekkelig avløp, måtte en strekning av 1008 alen gjennomgraves og oppkastes, og da myren på de fleste steder var særledes bløt og dyp, fikk grøften en bredde av gode 5 alen. Det ble et svært arbeid innen man nådde opp til en liten bakkehelling som var det punkt hvor hovedgrøften skulle begynne. Jo mer man nærmet seg den del av myren hvor vannet skulle avledes, desto mer ville det tilstrømmende vann legge hindringer i veien for arbeidet. Ofte måtte flere dager oppsettes med arbeidet av denne årsak. Endelig ble målet nådd, og det som nu gledet mest, var at man var kommet til full overbevisning om at det trakk godt fra myren. Derefter fortsattes med sidegrøfter av samme bredde (5 alen) som hovedgrøften, og ellers grøfter av dels 3, dels 4 alens bredde i forskjellige retninger – alle ledet hen til hovedgrøften.

Myren som man før anså farlig å begi seg ut på av frykt for å omkomme i dynnet eller gjøsset, var neste år blitt så nedsunket og tørr at man kunne gå uten å bli våt på benene. Året efter og siden bestandig foretokes med kraft å oppdyrke myren, og arbeidet lykkes så vel at jeg nå kan avle 180 tønner korn, 200 t. poteter og 200 tvebetlass høy og fø 26 voksne kyr og 3 hester.

Om jeg hadde latt det bli med denne myr, ville det ikke ha manglet dyrkningsland på mange år, men jeg lot det ikke bli med det. På den andre eller øvre side av gården ligger en langt større myr som endog er til skade for mine gamle jorder, da vannet fra myren trekker inn i dem, for ikke å snakke om skadeligheten i alminnelighet, – både for menneskenes sunnhet og for vekstene – som den kalde og sure utdunsting fra myren fører med seg. Denne myr ville jeg og ha tappet ut, men dette synes vanskeligere enn med den første.

Naboene anså det for galmannsarbeid og korset seg over at jeg ville ta opp grøften – særlig en hovedgrøft på en myr som etter deres formening hadde helning like inn på min egen og nabogårdene. Jeg aktet ikke et grann på deres snakk og innvendinger, for jeg forestilte meg som ufeilbarlig at fra et opphøyet punkt hvor sjøen støter til på begge sider, må vannet trekke til begge åbredder eller sjøen på begge sider, og jeg tok med alvorlig hånd fatt på verket. Det er sant, strekningen var lang – 1638 alen – som jeg hadde på gjennombryte. Målet ble også her fullstendig nådd. Da man endelig var kommet med grøften opp til torvdammene som var fylt med myrvann, og som ligger ganske nær gårdens gamle jorder, oppslukte grøften alt dette vann, og efter få timers forløp var dammene tomme, og jeg altså ikke mer den gale mann. Derefter fortsattes med sidegrøfter og bigrøfter, og nu har jeg mang en førnøyelse av å gå og se på hvor vannet fra alle kanter av myren, endog med temmelig kraft, løper til hovedgrøften, ved hvis munning vannet har samlet seg i slik mengde at det endog løper over breddene. Det kan aldeles ikke feile at denne flere hundre mål store myr om ganske kort tid vil være svært bekvem til dyrking. (…)

Efter at jeg var blitt ferdig med de nødvendige grøfter på myren nedenfor gården, og naboene var kommet i erfaring om at den var bekvem til dyrking, har jeg hatt glede av å se dem anstrenge seg med å ta opp små grøfter slik at vannet ledes ned til min hovedgrøft (dette har jeg ikke villet nekte dem, skjønt jeg kunne gjøre det, da de har vegret seg for å delta i de ikke ubetydelige bekostninger som jeg har hatt på hovedgrøften og årlig har ved renskning) og med samme flittighet arbeidet på sin egen myrs dyrkning. (…)»

Kilde: Artikkel trykt i «Budstikken. Ny Samling» (1831)