Se gjennom gjenstandssamlingen til Yrjar heimbygdslag
YHL2882
Vår vedgassgenerator eller knottgenerator, kommer fra et lager på Mære Landbruksskole hvor slike var plassert i tilfelle en krise oppsto med leveranse av diesel og bensin til jordbruksmaskiner. I 1995 ble så dette lageret avviklet og heimbygdslaget fikk et eksemplar. Det var fordi Ørland bondelag kjøpe generatoren og ga den videre til heimbygdslaget. Hans Aune og Harald Røstad kjørte den hit. Denne generatoren har aldri vært i bruk.
Fra en fotokopi av en tekst, med ukjent opphav, som omhandler «Traktorkjøring under krigen, 1940-45», har vi hentet opplysninger om virkemåten til en slik generator:
Flytende drivstoff ble mangelvare under krigen og det ble forsøkt med alternativer. Tyngre dieseloljer og parafin ble forsøkt, tresprit og denaturert sprit likeså, men disse hadde lav brennverdi og forbruket ble stort. Etter et par år begynte gassgeneratoren å komme. Ved eller trekull ble omdannet til brennbar gass og først brukt på biler, senere på traktorer.
I generatoren omdannes ved eller kull til brennbare gasser. Dette foregår under høy temperatur, 1200-1600 grader C, i forbrenningssonen og med begrenset lufttilførsel. Gassen som dannes er meget giftig, den inneholder hele 20-30% CO. Den avgir vanndamp og tjære som må fjernes før gassen går inn i motoren. Effekttapet i denne prosessen var helt opp i 50%. Gassen er mer kompresjonsfast enn blandinger parafin/luft og gamle parafinmotorer ble ombygd for å utnytte dette.
Som brendsel benyttet en de fleste løvtrær, bjørk og gran kunne blandes inn i begrensede mengder, mens furu ikke var brukbar på grunn av tjæreinnholdet. Størrelsen på knotten hadde en lengde på 6-10 cm og hadde mest mulig terningform. Mange produserte sine egen knott, da var tørkingen viktig, lite vanninnhold ga god gass. Forbruket var ca. 50 liter eller mer per time avhengig av hardhet, tørrhet og arbeidets tyngde.
Etter brenning i generatoren passerte gassen et grovfilter, en kjøler i luftstrømmen foran, et finfilter for å så å komme til et blandingskammer. Her var et stillbart spjeld som tilsatte luft. Temperaturen og gassproduksjonen var variabel og derfor måtte luftspjeldet stadig finstilles.
Ved første start måtte det legges inn trekull i forbrenningssonen og så fylles opp med knott, helst ikke full beholder, da mye ved ville gi mye vanndamp. Etter finfilteret og før blandingskammeret satt startvifta. Denne kunne være elektrisk eller for håndkraft. Vifta kunne stenges med et spjeld som måtte åpnes ved oppfyring. Gass og luftspjeld inn til motoren måtte da stenges. Ved å bruke vifta ble det nå skikkelig drag gjennom anlegget. En tente med papir eller tvist i lufttaksåpningen og gassproduksjonen kom i gang etter 5-10 minutter.
Med stengt viftespjeld kunne en så starte motoren. Like etter starten kom et svakt punkt, når motoren skulle selv dra inn brenngass fra generatoren. Dette måtte kompenseres ved å knipe inn på luftmengden, choken. Skulle motoren startes for hånd, måtte en bruke bensin. Så stengte en gradvis for bensinen og åpnet for vedgassen. Stadig trengtes kontroll av luftmengden, til motoren kom over det svake punktet.
Generatoren krevde rengjøring. Aske måtte fjernes og spyling og feiing måtte gjøres med jevne mellomrom.
Åpningssiden for motorsamlingen
Åpningssiden for gjenstander
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag
Sist redigert: 10. desember 2024 kl. 00:27