MENY

Fra boken «Lang kyst» av Trygve Nordanger.
Om forliset til «Prinsesse Ragnhild».

En av fyrbøterne på «Prinsesse Ragnhild» reddet den dagen sjefen sin med innsats av eget liv. Fyrbøteren var Justin Jakobsen fra Uthaug, Ørlandet, og den reddede var førstemaskinist Olaus Brevik.

Førstemaskinisten stod ved arbeidsbenken. Det var en reservedel han skulle passe inn, og han hadde gjenstanden i skrustikka og filte på den. I arbeidet la han kroppstyngden til og hvilte vekten på høyre fot. Eksplosjonen kom nedenfra. Dørkplaten under ham ble slått opp, og foten fjæret ikke etter for trykket. Ben i foten knakk og stod som spiler ut gjennom kjøttet.

Lyset gikk da minen sprang. Justin hadde vakt på fyrdørken. Han måtte prøve å komme seg opp via maskinrommet, og i mørket der inne er han ved å snuble i et menneske. Det er chiefen, som da er i svime. Skuta ligger allerede i sterk helningsvinkel, og det er ikke tid til å hente hjelp. Det eneste Justin kan gjøre, er å ta sjefen sin på ryggen og bære ham opp, og på skipene den gangen var det iallfall minst to leidere å klatre. Chiefen var en kraftig kar og tung, og Justin hørte ikke til de største. Han var plaget av leddgikt, og helst tynnere enn vanlig på grunn av sykdommen.

Det er utrolig at han greidde det. I halvmørke og med skuta hellende under seg stavret han seg opp trinn for trinn med den levende, tunge børa. Det lyder skrik og rop der ovenfra, skuteskroget skjelver, det er tydelig at minuttene er få. Men opp og opp sliter Justin seg, stopper et øyeblikk for å hyfse den besvimte bedre til rette, og foter seg på ny fram. Leideren står ikke så bratt som vanlig på grunn av hellingen, og det er bra for Justin.

Detaljbildet av mannen som kommer slitende nede fra dypet med en annen over skulderen, er et nesten patetisk innslag i det hele. I øyeblikket da alt er kaos og til dels panikk, konsentrerer mannen seg om én ting – om én ting alene. Han greie det. Det gjelder livet for en annen. Det gjelder livet for ham og, men det tenker han visse ikke.

Fyrbøteren får chiefen opp på dekk. Den tilskadekomne har rådd med seg nå, og Justin sleper ham bort til en iskasse ved rekka og løfter ham opp på den. Så løper han og henter to livbelter fra en kasse, kommer tilbake og får det ene beltet på den skadde. Det er på høy tid, for nå reiser akterskipet seg, og Justin vipper sjefen sin over rekka og hopper selv etter.

Ennå er det ikke slutt. Han må fortsatt kjempe, for ute i sjøen er det to tyskere som klamrer seg til Brevik. De to er desperate, de flyter trykt på beltene, men øyensynlig kan de ikke svømme og er livredde. Stadig må Justin verne og frigjøre ham som ikke kan hjelpe seg selv.

Justin fikk helseknekk etter det forliset. Han og chiefen ble tatt opp i livbåten som Petter Søholt hadde bemannet, og Justin ble med ut igjen som mannskap. Han glemte seg selv den dagen, glemte at han ikke var ung lenger, og det fikk han svi for i alle år siden. En anerkjennelse i sølv fikk han – til modige og oppofrende menn, stod det skrevet, og tingen kom like fra Oslo. Men det som varmet mest, var nok brevet som hans eget rederi sendte ham.


Åpningssiden for matrikkelgården Uthaug
Index for matrikkelgårdene i Ørland.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag