Bebyggelse i gamle Ørland kommune
Den første brukeren av plassen, Knut Olsen (Hoøen) fra Terningen (1843-?) var gift med Anne Katrine Braa (1829-1911), datter av Lars Braa.
Plassen fødde i 1875 3 sauer og 1 gris. Det ble da satt 1 tønne poteter.
Anne og Knut Olsen fikk ingen barn. Den siste tjenestejenta hos Knut Hoøen var Tea Løvøy f. 1.4.1899 fra Lauvøya i Åfjord. Hun var tvilling med Johan Kristian og datter av Anna Kristine og Hans Olsen fra Løvøya. Tea giftet seg 13.6.1921 med Arthur Sivertsen Skaret (1898-1924) nabo fra Skarde-myra. De fikk to barn:
Tea giftet seg for andre gang 19.5.1928 med fyrbøter Justin Karlot Jakobsen f. 26.5.1897 av husmann Jon Jakobsen og hustru Karoline Hansdatter fra Salen i Nærøy, ved giftemålet bodde han i Trondheim. De fikk 4 barn:
Justin Jakobsen seilte på norskekysten under krigen og var med da «Prinsesse Ragnhild» ble torpedert. Der utførte han en redningsdåd (les mer lengre ned). Stua på Knutrommet ble revet etter krigen, og familien bygde hus på Nordvoll, Uthaug i 1949 og flyttet dit.
Opplysninger om plassen og personene der, finnes i Ørlandsboka, bind III, side 33.
På fotoet ser vi, fra venstre; Knut Hoøen, Arthur Skaret og Thea Løvøy.
En av fyrbøterne på «Prinsesse Ragnhild» reddet den dagen sjefen sin med innsats av eget liv. Fyrbøteren var Justin Jakobsen fra Uthaug, Ørlandet, og den reddede var førstemaskinist Olaus Brevik.
Førstemaskinisten stod ved arbeidsbenken. Det var en reservedel han skulle passe inn, og han hadde gjenstanden i skrustikka og filte på den. I arbeidet la han kroppstyngden til og hvilte vekten på høyre fot. Eksplosjonen kom nedenfra. Dørkplaten under ham ble slått opp, og foten fjæret ikke etter for trykket. Ben i foten knakk og stod som spiler ut gjennom kjøttet.
Lyset gikk da minen sprang. Justin hadde vakt på fyrdørken. Han måtte prøve å komme seg opp via maskinrommet, og i mørket der inne er han ved å snuble i et menneske. Det er chiefen, som da er i svime. Skuta ligger allerede i sterk helningsvinkel, og det er ikke tid til å hente hjelp. Det eneste Justin kan gjøre, er å ta sjefen sin på ryggen og bære ham opp, og på skipene den gangen var det iallfall minst to leidere å klatre. Chiefen var en kraftig kar og tung, og Justin hørte ikke til de største. Han var plaget av leddgikt, og helst tynnere enn vanlig på grunn av sykdommen.
Det er utrolig at han greidde det. I halvmørke og med skuta hellende under seg stavret han seg opp trinn for trinn med den levende, tunge børa. Det lyder skrik og rop der ovenfra, skuteskroget skjelver, det er tydelig at minuttene er få. Men opp og opp sliter Justin seg, stopper et øyeblikk for å hyfse den besvimte bedre til rette, og foter seg på ny fram. Leideren står ikke så bratt som vanlig på grunn av hellingen, og det er bra for Justin.
Detaljbildet av mannen som kommer slitende nede fra dypet med en annen over skulderen, er et nesten patetisk innslag i det hele. I øyeblikket da alt er kaos og til dels panikk, konsentrerer mannen seg om én ting – om én ting alene. Han må greie det. Det gjelder livet for en annen. Det gjelder livet for ham og, men det tenker han visse ikke.
Fyrbøteren får chiefen opp på dekk. Den tilskadekomne har rådd med seg nå, og Justin sleper ham bort til en iskasse ved rekka og løfter ham opp på den. Så løper han og henter to livbelter fra en kasse, kommer tilbake og får det ene beltet på den skadde. Det er på høy tid, for nå reiser akterskipet seg, og Justin vipper sjefen sin over rekka og hopper selv etter.
Ennå er det ikke slutt. Han må fortsatt kjempe, for ute i sjøen er det to tyskere som klamrer seg til Brevik. De to er desperate, de flyter trykt på beltene, men øyensynlig kan de ikke svømme og er livredde. Stadig må Justin verne og frigjøre ham som ikke kan hjelpe seg selv.
Justin fikk helseknekk etter det forliset. Han og chiefen ble tatt opp i livbåten som Petter Søholt hadde bemannet, og Justin ble med ut igjen som mannskap. Han glemte seg selv den dagen, glemte at han ikke var ung lenger, og det fikk han svi for i alle år siden. En anerkjennelse i sølv fikk han – til modige og oppofrende menn, stod det skrevet, og tingen kom like fra Oslo. Men det som varmet mest, var nok brevet som hans eget rederi sendte ham.
Sist redigert: 13. desember 2024 kl. 11:15