Bebyggelse i gamle Ørland kommune
Helt fra middelalderen hadde staten som politikk å samle handelen i byene. Alt i 1299 fikk kjøpmennene påbud om å flytte varene sine til byene og selge dem der. Ved kongelige privilegier fikk kjøpstedene eneretten til handelen i de tilstøtende områdene. Således fikk Trondheim ved privilegier av 1662 og 1682 stadfestet sitt monopol på handelen i Trøndelag, på Nordmøre og i Romsdal. De fire såkalte sjølen, Namdalen, Fosen, Nordmøre og Romsdal, fikk likevel i enkelte perioder en gunstig særordning. De fikk rett til å handle med både Trondheim og Bergen.
Handelsvirksomhet kunne bare drives av byfolk som hadde løst handelsborgerbrev. Disse handelsborgerne utgjorde altså en privilegert stand, men til gjengjeld måtte de betale visse avgifter. Landsfolk var for det meste henvist til å gjøre sine innkjøp i byene. Men fra sin faste bopel i byene kunne borgerne iblant foreta reiser omkring i distriktene for lettere å komme i kontakt med befolkningen. Utviklingen medførte at enkelte av dem slo seg ned på steder som lå gunstig til for handel. Slike folk ble kalt utliggerborgere, og stedene de slo seg til på ble kalt borgerleier. I byene ble virksomheten som utliggerborgerne drev, dårlig likt, og det ble gjort en rekke forsøk på å få dem til å flytte tilbake igjen. For Trondheims vedkommende kom det strenge påbud om dette både i 1662, 1682 og 1689. Men det viste seg temmelig håpløst å få påbudene etterlevd i praksis. Utliggerborgerne ble boende og fortsatte å handle som før. Etter hvert ble da også forholdet akseptert. Der det hadde vesentlige ulemper for landsfolk å handle i byene, kunne enkelte med hjemmel i kongelig bevilling drive landkremmeri under temmelig innskrenkede vilkår.
I 1775 er Beian i et dokument nevnt som borgerleie under Grande. Stedet hadde allerede før 1700 fått gjestgiveri og skysstasjon p.g.a. sin sentrale betydning som knutepunkt for samferdsel. En forordning av 24.12.1648 foreskrev nemlig at det på hver hele mil skulle forordnes «en smuck formuendis Mand paa en beleylig Gaard ved alfare Veyen til Lands saavel som til Vands det næste Søekanten skee kan, at holde Gastgiverie saa de Reysende kan bekomme nødtørftig Øl og Mad samt Logement og Natteleye…». Det trengtes bevilling til å drive gjestgiverier som ble opprettet i forbindelse med skysskafferier. Bevillingen ble gitt gjennom stiftsamtmannen og utstedt av generalveimesteren, en stilling som ble opprettet i 1660. For Beian, som tilhørte eieren av Storfosen-godset, ble bevillingen gitt til ham. Men godseieren hadde som oftest noen til å bestyre gjestgiveriet for seg. I tillegg til øl- og matsalg var det en viss omsetning av bl.a. brennevin og tobakk ved gjestgiveriet, men omfanget av slik handel var nok heller beskjeden. Erklæringer avgitt av tingsvitner fra 1794 og fremover viser at det på Beian ikke ble drevet noen «aparte Handel».
Ved skjøte av 01.01.1828 overtok Knud Henrik Eilersen Holtermann (1786 – 04.07.1857) Beian samtidig som han kjøpte det som da var igjen av Storfosen-godset etter den forrige eieren, kanselliassessor Fredrik Nannestad (1775 – 1832).
Knud Henrik Holtermann var sønn av kanselliråd Eiler Hagerup Holtermann (1748 – 1800) og Christiane Ludovika Høyer (1750 – 1830) på Austrått. Han hadde i unge år vært offiser, men gikk snart over til sivil virksomhet. Han kjøpte i 1808 en del av Uthaug, deriblant Ulriksborg, av sin farbror Anton Ulrik Holtermann (1752 – 1826). Han solgte imidlertid eiendommene på Uthaug (og Hoøya) i 1828 da han kjøpte Storfosen med Beian. Men i 1844 solgte han også disse eiendommene og flyttet til Trondheim. Ved den store bybrannen dette året, ble huset han eide i Olav Trygvasons gate lagt i aske, men 28.10.1844 fikk han auksjonsskjøte på Lade etter å ha kjøpt gården fra dødsboet etter forrige eier. Så flyttet han dit og ble boende der sine siste leveår. Han var gift to ganger, i 1812 med Inger Marie Krause (1789 – 1814), datter av kaptein Fredrik Wilhelm Gottlieb Krause (1753 – 1805) og hustru Inger Marie f. Thode (1761- 1834), Trondheim, og 30.09.1818 med enken etter ørlandspresten Hans Holst Lund (1761 – 1817). Hun het Cathrine Bygball Gaarder Lund (1780 – 26.12.1824) og var datter av oberst Ole S. Paulsen Gaarder (1732 – 1799) og Else Sophie Augustinusdatter f. Meldahl (1746 – 1821) i Stangvik. Knud Henrik Holtermann hadde to døtre i første ekteskap og tre døtre og en sønn i det andre.
Knud Henrik Holtermann var en driftig kar. I tillegg til jordbruk og gårdsdrift med stor besetning på Storfosna drev han fra 1832 et betydelig brennevinsbrenneri på øya. Fra de 26 husmannsplassene under gården tok han dessuten inn 200 spesidaler i årlige leieavgift. Han fikk 02.05.1831 bevilling til å drive såkalt bondehandel på Beian i tillegg til gjestgivervirksomheten som fra før foregikk der. Holtermann ansatte en bestyrer til å drive handelsforretningen for seg. Med tiden solgte han Beian til ham. (Se nedenfor!). I forbindelse med forretningsdriften opprettet Holtermann også bakeri på stedet. Han engasjerte i 1839 bakeren Ole Arntsen Dahl (1807 – ) og hans kone Maria Olsdatter f. Barstad til å drive det. De kom til Beian fra Strinda.
En ny handelslov kom i 1842. Den brøt med den gamle oppfatningen om at handelsdrift skulle være et privilegium for byborgere. Loven gjorde likevel ikke landhandel til noen fri næring, men den løste på de strammeste båndene. Landhandlerne måtte bare drive sin virksomhet i en viss avstand fra byene, og all handel med varer innført fra utlandet, var fortsatt forbeholdt byborgerne. Man var redd for at altfor frie forhold «vilde oversvømme Landdistricterne med Flitter og Tant og bortdrage Aanden fra Landmandens naturlige Sysler til Handel og Bytte».
Da den nye handelsloven trådte i kraft, var Knud Henrik Holtermann fortsatt eier av Beian, men han solgte i 1843 handelsstedet til den samme mannen som han hadde hatt til å bestyre forretningen for seg, Johan Christopher Johansen Ræder (20.02.1792 – 13.07.1857). Tinglyst skjøte er imidlertid datert først den 28.08.1947.
Ræders slekt var av tysk opprinnelse, og den hadde kommet til Norge i 1668 med Johan Georg Rhäder fra Harz eller Voigtland. Denne mannen ble her i landet forvalter ved Meldal kobberverk. Johan Christopher Ræder som kom til Ørlandet, var sønnesønns sønn av kobberverksforvalteren. Foreldrene hans var løytnant Johan Mangelsen Ræder (1756 – 1806) og hustru Else Sophie Rogerth. Foreldrene var blitt gift i 1789 og bodde på gården Hallaren (seinere g.nr.5, b.nr.1) på Frøya. De fikk seks barn, og Johan Christopher arvet som den nest eldste av dem farsgården i 1806. Han ble 19.05.1826 gift med Maren Marie Christophersdatter Rabben (27.12.1794 – 26.09.1885). Hun var født i Hitra prestegjeld (som den gangen også omfattet Frøya) og var datter av gårdbruker Christopher Olsen Rabben (ca.1759 – ) og hustru Christence Stensdatter (ca.1774 – ). Maren Marie og Johan Chr. Ræder fikk en datter som døde 16 år gammel, i 1843, og en sønn som i 1863 falt i et slag under den amerikanske borgerkrigen (1862 – 1865).
Johan Chr. Ræder kjøpte i 1836 et gårdsbruk på Grande som i ettertid ble kalt Rædergården (l.nr.95) etter ham. Bygdeveien som i 1778 var blitt anlagt fra Viklem til Beian, gikk opprinnelig langs sjøen ved Flatnes, Grande og Bakken, men den ble på Ræders tid lagt lenger opp fra stranda ved Markagården, for derfra å gå parallelt med den gamle veien utover mot Rædergården. Her forlangte Johan Chr. Ræder å få en krok i veien like sør for våningshuset på gårdsbruket sitt. Han ville ha best mulig utsikt over ferdselen til og fra Beian, hvor han jo hadde interesse som handelsmann. Veislyngen gikk under navnet «Rædergårdssvingen». En av postene på kommunebudsjettet for 1840, vedtatt 04.12.1839, var : «For afgiven Jord til Omlægning af Vei til Handelsmand Ræder forskudt af Veikassen… Spd. 30″. Den nevnte quot;Rædergårdssvingen» er i dag tatt bort. Det skjedde da veien ble rettet ut rundt 1970.
Ræder solgte gårdsbruket i 1843 og flyttet til Beian, som han ved den tid overtok som eier av etter Knut Holtermann. Ræder hadde en god del personer i arbeid hos seg. Flere kom utenbygds fra, bl.a. fra Trondheim, Strinda, Frosta, Klæbu, Sparbu og Ringebu i Gudbrandsdalen for å nevne noen steder. Bakeriet ble fortsatt drevet. I 1845 kom den 18-årige bakersvennen Iver Lauritsen Strøm fra Trondheim for å ta tjeneste ved bakeriet som Ole Dahl fortsatt ledet. Baker Dahl flyttet imidlertid snart tilbake til byen hvor han sist bodde på Bakklandet. Han levde enda i 1865. På Beian ble driften i 1848 overtatt av bakersvenn Hans Christian Eriksen Eide (f.1819) og hans kone Anne Gurine Olsdatter Rønning (f.1817). De kom fra Bakklandet i Trondheim. Det gjorde også neste baker, Gjert Christian Berg (1823 – 1877) som var gift med Karen Marie Solberg (1826 – 1887), også hun fra Trondheim. Etter Ræders død bygslet Gjert Berg tomt på nabobruket Nerbakken (l.nr. 92a) hvor han bygde seg hus og startet opp sitt eget bakeri i kjelleretasjen.
Handelsbetjent hos Ræder fra oktober 1848 var Arne Fjeldberg (1832 – ) fra Hitra.
Han var sønn av Hans Arnt Fjeldberg (1789 – 1876) og Petronelle Hermana Parelius (1789 – 1856). De forpaktet gårdsbruket Vikstrøm (l.nr.90a) på Hitra, samme bruk som Johan Chr. Ræders besteforeldre i sin tid hadde drevet.
Johan Chr. Ræder ble også dampskipsekspeditør på Beian etter at det første faste anløpsstedet for dampskip på Ørlandet ble opprettet her i 1840. Han måtte også ta seg av postforsendelser som kom eller skulle videre med de postførende dampskipene. Likevel var det først 01.09.1859, dvs. etter Ræders død, at Beian poståpneri offisielt ble opprettet og kom i virksomhet.
Handelsstedet på Beian var lenge det eneste som fantes innenfor Ørlands nåværende grenser. Og formannsskapet (opprettet ved lov av 1837) fant at dette var tilstrekkelig. For da Johan Kristian Haftorsen Sve (I.C.Sve) som var født i Orkdal i 1819 og hadde kommet til Ørlandet på 1840-tallet, søkte om å få drive landhandel på Øveraunet på Vik i 1855, ble dette avslått med begrunnelse i «at Forbindelsen med Trondhjem er hyppig og læt, og der bor en Landhandler ei mere end 3/4 Miil fra Ansøgerens Bopæl «. Landhandleren 3/4 mil unna var Johan Ræder på Beian.
Johan Kristian Sve fikk likevel bevilling i 1861, og Ørland fikk dermed sin andre landhandel. Men etter noen år sluttet han med forretningsvirksomheten. Han og kona Elen Johanne Andersdatter ( f.1812) utvandret til Amerika i 1881. Ellers etablerte Christoffer C. Lund (1829 – 1905) på Uthaug et handelsfirma i 1859. Dette firmaet drev i starten mye med eksport av sild, fisk og tran, men kom også i gang med butikk etter hvert.
Det er blitt fortalt at folk fra distriktene lenger inne i fjorden, f.eks. på tur til og fra fiskeværene på kysten eller Lofoten, gjerne var innom Beian for å gjøre innkjøp. Men også øyboere og folk fra de ytre kystbygdene gjorde kortere eller lengre opphold her mens de ventet på høvelig bør til å fortsette reisene de foretok med de åpne båtene sine, videre innover fjorden mot byen.
Før 1842 var brennevinsbrenning tillatt for alle, men dette året kom det lovforbud mot slik brenning. For å få tillatelse til salg av brennevin, trengtes bevilling. I 1847 fikk Johan Chr. Ræder rett til utskjenkning av brennevin «til Nødtørft for Reisende». Av brennevinssalget måtte det betales avgift som skulle gå til fattigvesenet i bygda. Avgiften skulle etter lov av 06.09.1845 utgjøre 4 skilling pr. pott (1 pott = 0,97 l). I fattigkommisjonens budsjett for 1847 var Ræders avgift beregnet etter et salg på 4 tønner årlig (1 tønne = 115,8 l).
Men det var nok ikke bare reisende som benyttet anledningen til kjøp av brennevin. For i 1853 ble Ræders rett til utskjenkning inndratt igjen da den ledet til «megen Uorden og Drukkenskab i Menigheden». Men fortsatt var salget av vin fritt, mot at handelsmannen betalte en viss avgift av vinsalget til fattigkassen.
Johan Christopher Ræder døde på Beian i 1857. Hans kone, Maren Marie f. Rabben, bodde ved folketellingen i 1865 hos bakeren Gjert Christian Berg som hadde bygslet tomt på Bakken ( seinere skyldsatt som l.nr.92b), og som nevnt hadde bygd eget bakeri der. («Bakeriet»). Hun flyttet seinere fra Ørlandet, og døde i 1885, nesten 91 år gammel, i Thomas Angells Hus i Trondheim.
Samme år som handelsmann Ræder døde, kom en ny lov som opphevet kravet om kongelig bevilling til landhandel. Handelsloven av 28.09.1857 satte i stedet krav til «handelsbrev», som ble utstedt av fogdene. Samtidig ble det tillatt landhandlerne fra faste utsalgssteder å drive handel med enkelte utenlandske varer, eksempelvis fargevarer, kaffe, sukker og tobakk.
Den neste handelsmannen på Beian var Knud Henrik C. Holtermann (04.10.1833 -1911). Han fikk skjøte på Beian fra skifteforvalteren i Johan Chr. Ræders bo. Dermed ble han altså eier av det samme handelsstedet som hans onkel og navnebror hadde hatt på 1830-tallet. Kort etter at han overtok stedet, fra 01.09.1859, kom Beian poståpneri i virksomhet. Knud Henrik Holtermann var den første poståpneren med en årlig lønn på 30 spesidaler.
Knud Henrik C. Holtermann var født på Ørlandet som sønn av løytnant Cort Paulus E. Holtermann (1791 – 1822) og hustru Olava Sophie Hansdatter Lund (1800 – 1938). De bodde på Balsnes (l.nr.189b). Knut Henrik var bare fem år gammel da moren døde, og ble derfor oppfostret i huset hos enkefru Regitze Johanne Laulund Liljenpalm (1783 – ) i Trondheim. I 1849 kom han i forretningen til sin bror, Hans Holst Lund Holtermann (1823 – ) som var handelsmann i Christiania. Knud Henrik Holtermann ble den 15.07.1861 gift med Kaja Andersdatter Andvord (25.12.1833 – ). Hun var datter av lensmannen i Lom i Gudbrandsdalen, Paul Anders Andvord (1796 – 1863) og hans hustru Thori Kjæstad (1806 – 1899). Jomfru Kaja Andvord hadde kommet til Ørlandet i 1860 «for at giftes», som det står i innflytterregisteret. Kaja Andvord og Knud Henrik Holtermann fikk tre barn, men bare den eldste sønnen var født på Beian.
I 1861 sendte Knud Holtermann en søknad til kommunen om bevilgning til bygging av en mur eller veiforbindelse mellom Beiskjæret og fastlandet. Den skulle være til le og beskyttelse for båter som ankret opp, og til å gjøre det mer bekvemt for dampskip å anløpe stedet. Kommunen satte ned en komité som skulle undersøke muligheten for å bygge en slik forbindelse og finne ut hva prosjektet ville koste. I komitéen ble Holtermann et av medlemmene ved siden av lensmann Buaas og gårdbruker Peder Andreassen Bakken. Da komitéen la fram innstillingen sin i 1862 hadde den funnet ut at arbeidet kunne bli utført for 400 spd., noe kommunestyret fant rimelig sett på bakgrunn av den nytten man ville ha av anlegget. Men man mente at beløpet på 90 spd. som gårdeieren Ove Andreasen Bakken krevde for nødvendig grunnavståelse var i drygeste laget. Likevel fant man prosjektet så interessant at man ville sende en henvendelse til Bjugn «om at tage Deel i dette for begge kommuner nyttige Værk», og dessuten sende søknad om et «passende» bidrag fra amtsformannskapet. Man ville også anmode Ørlandets befolkning om å gi frivillige bidrag til anlegget. Men det skulle gå enda flere år før idéen om å knytte Beiskjæret til fastlandet ble realisert.
Ved siden av Holtermanns egen familie hørte ved folketellingen i 1865 også en del andre personer til på gården: To tauser, dreng, snekker, innerstfolk o.a.
Knud Henrik Holtermann ble ved folketellingen registrert som assistent, mens den 27-årige Nikolai Muus fra Inderøy var oppført som handelsmann (Se nedenfor!). Holtermann solgte nemlig forretningen på Beian i 1865. Året etter flyttet han med sin familie til Trondheim. Der ble han regnskapsfører ved skipsverftet. I 1879 flyttet han med familien videre til Kristiania. Ved folketellingen i 1900 bodde de i Uranienborg Terrasse 16. Knud Henrik Holtermann var på den tiden assistent i Den konservative Forening*. Han døde i 1911.
(* Det fantes flere konservative foreninger som la grunnlaget for stiftelsen av Det konservative Parti i 1884. Fra 1913 kjenner vi partiet under navnet Høire, fra 1962 som Høyre.)
En ny lov om landhandel kom i 1866. Det var «Lov om Udvidelse af Handelsfriheden paa Landet». Mulighetene for å starte handelsforretning ble da lettere for folk som ønsket å gå i gang med slik virksomhet. Fra samme tid fikk landhandlerne også rett til å foreskrive alle varer direkte fra utlandet. Men fremdeles måtte landhandleri drives bare på steder som lå i en viss avstand fra byene. Denne innskrenkningen falt bort ved ny lov av 25.04.1874.
Landhandleren på Sundfær (l.nr.47) ved Straumen i Inderøy, Lorents Didrich Klüver Brodersen Muus (11.10.1809 – 18.01.1887) fikk skjøte på Beian (l.nr.91) 19.04.1966.
Han var født på Krogsgården (l.nr.34) i Snåsa som sønn av løytnant og gårdbruker Broder Nikolai Muus (1776 – ) og kone Berte Ingebrigtsdatter f. Sjem (1774 – ). Lorents D. Muus hadde i 1826 kommet på kontoret til fogd Simonsen i Namdalen, og derfra (i 1828) til kontoret hos amtmann Christen Lorentsen Elster (1763 – 1833) i Verdal. Der var han til han i 1831 kjøpte Nedre Herstad (l.nr.181) i Inderøy. Dette gårdsbruket makeskiftet han seinere med Sundfær (l.nr.47) og Sakshaugvang (l.nr.48). I 1832 startet han handelsforretning på Sundfær. Denne forretningen fortsatte han driften av også etter at han kjøpte Beian. På Inderøya var L.D. Muus også poståpner. Fra 1843 til 1849 var Lorents D. Muus ordfører der i bygda. Ellers vil han være kjent som en av initiativtakerne til at den første lokale dampskipsruta på Trondheimsfjorden ble opprettet. Dette kom på tale i 1846 og resulterte i at den første norskbygde hjuldamperen, «Nidelven», ble satt i rute i 1850. Lorents D. Muus var i 1835 blitt gift med Elen Lovise Larsdatter Bjerkan (08.01.1816 – ). Hun var datter av underoffiser i artilleriet og en tid lensmann Lars Kristoffersen Bjerkan (1785 – 1819) og hustru Elen Margrete Petersdatter Berg (1786 – ) (også lensmannsdatter) på Bjørka (g.nr.201), Sundvollan. De fikk elleve barn, deriblant Nikolai Muus (1838 – 1873) som er nevnt ovenfor og omtales nedenfor.
Lorents D. Muus bodde som nevnt i Inderøy og drev handel der. Det var sønnen Nikolai Lorentssen Muus (03.12.1838 – 1873) som kom til Beian. Han hadde utdannelse som polytekniker, men overtok handelsvirksomheten her da hans far kjøpte stedet av Knut Henrik Holtermann. Selv skaffet Nikolai Muus seg kjøpekontrakt på Nerbakken (l.nr.92a), naboeiendommen til Beian, 25.10.1869. I 1866 ansatte han den 20-årige Jørgen Edvard Jensen fra Trondheim som handelsbetjent, og i 1872 kom Anne Jørgine Kristiansdatter Rol (1847 – ) fra Inderøy for å ta tjeneste ved handelsstedet. Det gjorde også Hans Kristensen (1845 – ) fra Ringebu. Det ble opprettet telegrafstasjon på Beian den tiden Nikolai Muus var handelsmann der. I hvert fall nevnes Elna Nilsine Magdalene Petersen (1846 – ) fra Alta som telegrafbestyrerinne på stedet i 1968. Hun hadde en årslønn på 320 spesidaler. Nikolai Muus ble valgt til fattigordfører i Ørland for tidsrommet 1870 – 1871. Men han kom ikke til å drive handelsstedet særlig lenge, for han ble syk og døde allerede i 1872.
Hans far, Lorents D. Muus, stod likevel som formell eier av stedet fram til 1876. Han overtok for en kort tid også eierskapet av Nerbakken (l.nr.92a) etter sønnens død. Skjøtet er datert 10.01.1873. Snart solgte han både denne eiendommen og handelsstedet Beian (l.nr.90) til Ole Sivertsen Rise.
Ole Sivertsen Rise (06.07.1835 – 29.05.1899) fikk skjøte på Beian 11.07.1876. Han kom til Ørlandet i 1873, men bodde aldri på Beian. Driften av handelsforretningen fortsatte under ledelse av andre enn eieren, slik det allerede var etablert praksis for. (Se nedenfor!)
Ole Rise var født i Oppdal som sønn av Sivert Ingebrigtsen Drivstuen (1813 – 1866) og Marit Evensdatter Rise (1815 – 1893), datter på Rise skysstasjon. (Ole ble født utenfor ekteskap, og moren ble seinere gift med Enok Paulsen Rise (1813 – 1909) og bosatt på plassen Kåsen under Rise). Ole Rise kom som veiarbeider til Stjørdal i 1856 og ble med på bygging av ny vei over Gjevingåsen. Han ble i 1856 gift med Anne Gurine Halvorsdatter Sandferhus (01.05.1837 – ca. 1930 ). Hun var datter av Halvor Hansen Sandferhus (1808 – 1842) og Berit Halvorsdatter f. Kvalsås (1810 – 1900) på Nedre Sandferhus (l.nr.147) i Stjørdal. (Sommeren 1835 hadde Berit og Halvor Sandferhus kong Karl Johan (1763 – 1844) og de mange som var i hans følge som gjester i de store stuene på gården sin). Anne Gurine og Ole Rise fikk to døtre:
Ole Rise var til 1868 eier av Sandferhus (l.nr.147), men en tid også eier av Husby (l.nr.142d) og Bjørkli (l.nr.155b,156b) i Stjørdalen der han og familien bodde før de flyttet til Ørlandet. I 1873 kjøpte Ole Rise Austrått (l.nr.189a) som han var eier av og bodde på fram til 1882. Men han kjøpte også andre eiendommer på Ørlandet, deriblant altså Beian i 1876.
Men Ole Rise satt ikke med eiendommene sine på Ørlandet særlig lenge. I løpet av 1877 – 1878 solgte han de to gårdsbrukene han hadde på Bakken (l.nr.91a og 92a) og handelsstedet Beian (l.nr.90) igjen. Nerbakken (l.nr.92a) og Beian (l.nr.90) ble kjøpt av brødrene Iversen som allerede hadde etablert seg som handelsmenn på stedet. De fikk skjøte på de to eiendommene 25.09.1878. I 1882 solgte Ole Rise også Austrått (for kr.100.000,-). Han flyttet tilbake til Stjørdal hvor han kjøpte gården Re (l.nr.155a, 156a). Ved makebytte våren 1897 overtok Ole Rise Sundnes (l.nr.57) gård og brenneri i Inderøy og flyttet dit. Ole Rise døde der i 1899. Hans kone kom tilbake til Stjørdal. Her døde hun, godt over 90 år gammel, på gården Re.
Den ene av de to brødrene som fortsatte handelsvirksomheten på Beian etter at Nikolai Muus døde, var seminarist Johan Edvard J. Iversen (1849 – 1890). Han fikk handelsbrev på gården i 1873. Han kunne «legitimere at være i Besiddelse av de for en Handelsborger lovbestemte Egenskaber», står det i handelsregisteret. Fra 1875 var han sammen med sin yngre bror, Julius August J. Iversen, om forretningsdriften.
Brødrenes foreldre var Johannes Iversen og Inger Marie Arntsdatter (1819 – 1900) som opprinnelig var fra Strinda. De bodde i 1853 i Hornemannsgården i Asylveita i Trondheim. Etter å ha blitt enke tjente Inger Marie Iversen i 1865 hos kaptein Jonas Severin Dessen (ca.1816 – ) i Trondheim. Siden kom hun til Ørlandet der hennes to sønner hadde blitt plassert i oppfostring da deres far døde. Johan Edvard Iversen var født i Trondheim i 1849, men ved folketellingen i 1865 var han fosterdreng hos Jakob Kristoffersen Lund (1811 – 1899) og Margrete Estensdatter f. Skaret (1810 – 1897) på Ytre Uthaug (l.nr.143d, 143g, «Gardan»). I 1869 meldte han utflytting fra Ørlandet for å dra til Christiania. Han tok eksamen som seminarist før han var tilbake her i bygda igjen i 1873. Da åpnet han handel på Beian. Johan Iversen ble gift med en ørlending. Hans kone Anna Margrethe Ovesdatter Hov (21.06.1859 – 24.02.1937) var datter av Ove Andreas Olsen Tørum (1823 – 1867) og Anne Johanne Andersdatter Grande (1828 – 1901) som var gårdbrukere på Hov, g.nr.79, b.nr.4 og 6. Anna Margrethe og Johan Edvard Iversen fikk fire sønner og en datter.
Julius August J. Iversen (14.08.1853 – 1923) var også født i Trondheim, men var allerede som 13-åring kommet til Ørlandet. Ved folketellingen i 1865 bodde han hos fosterforeldrene Grete Hansdatter (1818 – 1897) og Rasmus Albrigtsen ((1818 – 1882) på Grande (l.nr.99, «Albrigtsgården»). Julius August Iversen ble gjerne kalt bare «Jådda» i samsvar med initialene J.A. i døpenavnene hans. Han ble gift med Julie Mathilde Salomonsdatter Kramer (14.09.1854 – ) fra Svolvær. Hun var datter av Anna Birgitte og Salomon Olaus Christiansen Kramer (1829 – ). Julie Mathildes far var sjømann og omkom visstnok til sjøs. Farfaren het Christian Jakobsen Kramer, «en bekiendt og duelig Sømand her af Byen» (dvs. Trondheim), som ca. 1791 ble gift med hennes farmor, Johanna Ingebrigtsdatter, og overtok som ferjemann og driftseiere av «Tavern» på Brattøra etter sin svigerfar. («Tavern» er tatt vare på og flyttet til Trøndelag Folkemuseum på Sverresborg.) Julie Mathilde Kramer og Julius August Iversen fikk ti barn: To av dem, Ingolf Sverre Iversen og Thorleif Kramer, vil være kjent som de to brødrene som i 1915 skjenket en pengegave til anskaffelse av altertavle i Ørland kirke.
Ved folketellingen i 1875 bodde Julius August Iversen, hans kone Julie Mathilde og datteren Inga, den eneste av barna som til da var født, i det gamle våningshuset på Beian. (Denne bygningen ble revet i 1967). Til husstanden hørte også broren Johan Edvard Iversen. Det samme gjorde brødrenes mor. Av tjenerskap var det to tjenestejenter, handelsbetjent med familie samt dreng og bryggearbeider på gården. Handelsbetjenten het Karl Gerhard Gjertsen Berg (1855 -1880). Han var sønn av stedets baker, og døde få år seinere av tæring.
I 1876 ble det opprettet kontrakt mellom telegrafvesenet og Brødrene Iversen. Brødrene leide ut lokale til den nyopprettede telegrafstasjonen på Beian for 10 år mot en årlig leie på kr.480,-. Kontrakten skulle gjelde fra 01.11.1877. (Den ble fornyet for 5 år 06.12.1886 og deretter for 10 år 16.12.1891). Brødrene Iversens skjøte på Beian (og Nerbakken) er imidlertid tinglyst først den 25.09.1878.
I tillegg til handelsforretningen hadde Iversen-brødrene post- og dampskipsekspedisjonen på Beian. Johan Edvard var poståpner fra 1873, mens Julius August overtok i 1880, men bare for en kort stund, da neste handelsmann på stedet, skipskaptein Christian Frost gikk inn i stillingen seinere samme år. Men August Julius Iversen ble ny poståpner etter Frosts død i 1893, også denne gangen bare for en kort periode, før han samme år ble han avløst av Christian Frosts svigersønn, telegrafbestyrer Henrik Ludvig Dahl (1846 – ).
Det var på 1870-tallet kommet på tale å utbedre havneforholdene på stedet. Herredsstyret gjorde en henvendelse til myndighetene om dette i 1873. Fire år seinere, 31. august 1877, sendte «Brødrene Iversen» en søknad til havnearbeidskommisjonen om saken. Ifølge skrivet fra dem hadde det i året 1876 reist 3100 passasjerer over Beian. Havna som den gang lå ved bukta like sør for gården, hadde samme år vært besøkt av 4000 farkoster. Det hadde vært 1028 dampskipsanløp. På bakgrunn av søknaden og opplysningene fra «Brødrene Iversen», utarbeidet havnemyndighetene planer for ny havn på Beian.
Det kan nevnes at Johan Iversen ved siden av forretningsdriften, var engasjert i både lokalt kulturliv og aktuelle samfunnsoppgaver. Han var meget musikalsk, og var med og tok initiativ til at Ørland Sangforening ble stiftet 30.01.1876. Han ble også dette korets første dirigent, og på grunn av sin dyktighet var han her en god inspirator for sangerne.
Johan Iversen utarbeidet også tegninger til ny bru over Hopa-straumen i Agdenes. (Agdenes eller «Sør- og Vassbygda», som det het, var inntil 1896 en del av Ørland herred). Kommunestyret vedtok nemlig å erstatte den gamle gangbrua på stedet med en mer solid kjørebru. Den stod ferdig i 1887.
«Brødrene Iversen» gikk konkurs, og det ble holdt oppbudsforrretning i 1878. Etter konkursen reiste Johan Edvard Iversen fra Ørlandet. Han drog først til Orkdal, men i 01.07.1880 reiste han over Kristiania med emigrantskip til Amerika. Han kom tilbake derfra og ble 04.10.1884 meddelt rett til å drive landhandel fra fast utsalgssted på gården Kvernbuholmen i Bjørnør herred. Men etter ca. fem års fravær fra Ørlandet kom han tilbake hit. Denne gangen ble han bare en kort periode i bygda. Sammen med mange unge fra Ørlandet drog han sommeren 1888 med sin familie på nytt til Amerika. Men der omkom han i en brannulykke to år seinere. Resten av familien kom tilbake til Norge. Men tre av sønnene drog til Amerika igjen og slo seg ned der. Kona, Anna Margrethe, døde 24.02.1937. Hun ble begravet på Ørland kirkegård.
Julius August Iversen inngikk kompaniskap med den neste som fikk landhandlerbevilling på Beian, Christian Edward Frost. (Se nedenfor!). Ved folketellingen i 1891 bodde familien Iversen på Nerbakken g.nr.63, b.nr.3. Ved denne folketellingen ble J.A. Iversen oppført som handelsmann, dampskipsekspeditør, poståpner, gårdbruker, selveier og skysskaffer. (Postverket har likevel ikke registrert ham som poståpner før 1893, samme år som Chr. Frost døde). På gården bodde også en handelsbetjent, en kjøkkenpike og en huslærerinne som underviste barna i familien.
Etter at kompanjongen døde, flyttet Julius August Iversen til Trondheim med familien hvor de bosatte seg på Tuftheim på Øya. I byen startet han i 1893 agentur- og kommisjonsforretningen J.A.Iversen A/S. Firmaet holdt til i Fjordgata 19 og drev særlig innen tekstil- og kolonialbransjen. Julius August Iversen hadde ledelsen i forretningen til sin død i 1923. Da tok hans eldste sønn, Ingolf Sverre Iversen, over som disponent i firmaet. (Den sistnevnte var en de to som skjenket en pengegave til anskaffelse av altertavle i Ørland kirke.)
Det var Christian Edward Johansen Frost (14.01.1832 – 15.01.1893) som ble den neste med landhandlerbevilling på Beian. Han fikk handelsbevillingen 14.06.1880.
Da het det:
«Overensstemmende med Lov af 6. Mai 1866 meddeles herved Kaptein Christian Frost Bevilling til at drive Landhandel fra fast Udsalgssted paa Gaarden L.No.90 Beian i Ørlandet under de i Loven fastsatte Bestemmelser.
Handelsskatt | Kr. 40,00 |
Gebyr til Statskassen | Kr. 8,00 |
Stempel og Papir | Kr. 49,00 |
Niogfirtikroner betalt.
14/6 meddelt Lensmanden og sendt Herredsstyrelsen kr.40,00″
Ved etablering av firmaet «Chr. Frost & Co.» er Julius August Iversen oppført som «bemyndiget».
Christian Frost var født i Trondheim som sønn av styrmann Johan Christian Johannessen Frost (1804 – 1835) og hans kone Christine Elisabeth Danielsdatter Lund (1806 – 1887). Moren ble gift andre gang med møller Carl Agnus Augustsen Heilmann (1804 – ) etter at Christian Frosts far «gikk over bord» og omkom i 1835. Selv ble Christian Frost gift 07.06.1857 med Gollaug Olsdatter Tønseth (24.01.1829 – 27.10.1867), født i Lille Elvedal (Alvdal) som datter av gårdbruker Ole Olsen Tønseth og Gunhild Pedersdatter. De fikk to døtre og en sønn, men Gullaug Frost døde i barselseng etter den siste barnefødselen.
Christian Edward Frost hadde vært sjømann før han gikk i land og startet opp som handelsmann på Beian. Sist var han kaptein på barken «Vesta» (1872 – 1879). I sin tid til sjøs hadde han seilt på havner både i Europa, Australia og Sør-Amerika. På flere av reisene hadde særlig klippfisk, bl.a. fra Kristiansund, vært eksportvaren.
Da Chr. Frost overtok Beian, beholdt han Julius Iversen som handelskyndig, siden han selv ikke hadde noen erfaring med forretningsdrift. Men han overtok ledelsen som en riktig sjef. Som et konkurranseforebyggende tiltak kjøpte Christian Frost også gårdsbruket Nerbakken. Men dette gjorde han også for å få litt jordvei, notbruk o.a. lagt til stedet. Dermed ble felleseiet som hadde oppstått for de to eiendommene på L.D. Muus’ tid videreført av Christian Frost. Det er sagt at Frost med klokskap og energi arbeidet Beian opp fra å være i forfall til et blomstrende handelssted. Frost fikk utvidet gårdsbebyggelsen med et nytt hus dit butikklokalene ble lagt. Foruten kompanjongen Julius August Iversen (Se ovenfor!), hadde Frost en handelsbetjent ved forretningen. I 1891 var dette Paul Kornelius Mathisen (1861 – ) fra Reksterhaugen (Haugan) på Storfosna. Det hørte med som en del av jobben til handelsbetjenten å hjelpe til ved dampskipsekspedisjonen.
Den tiden firmaet «Chr. Frost & Co.» stod som eier av Beian, ble arbeidet med den nye havna påbegynt og
avsluttet (1884 – 1888). Før arbeidet skulle settes i gang, gav stedets eier erklæring om forpliktelse til å avstå nødvendig grunn til havneanlegget, «samt tomter til Fiskeboder, Saltepladse m.v.»
Det ble også inngått en kontrakt mellom fyrvesenet og Christian Frost. Kontrakten gav fyrvesenet rett til å sette opp et lykthus med oljeskur på den ytterste Beihaugen («Bugten-haugen») mot en årlig avgift kr.5,00. Dette var i 1886. Da Christian Frost selv døde på Beian i 1893, etterlot han seg en betydelig formue. Både han og kona er begravet på Domkirkegården i Trondheim.
Eiendommene Beian og Nerbakken ble i 1894 overtatt av Christian Frosts to svigersønner. Den ene halvparten av eiendommene gikk til Henrik Ludvig Johansen Dahl (1846 – etter 1900), som var telegraf-bestyrer på Beian.
Han var født i Etne i Hordaland og oppvokst i Bergen. (FT 1900 angir Bergen som hans fødested). Hans foreldre var kaptein Johan Koren Dahl (1812 – ) og hans første kone. Judita Helene Weltzin. Henrik Ludvig Dahl ble gift 23.09.1889 med Augusta Benedicte Christiansdatter Frost (1861 – etter 1900). De fikk en datter og en sønn mens de bodde på Ørlandet.
Henrik Ludvig Dahl overdrog i 1896 sin andel i Beian og Nerbakken til svogeren. (Se nedenfor!) Men familien bodde ved folketellingen i 1900 i det nordligste våningshuset på Beian («Beian stasjon»). De hadde to kokkepiker i huset. I tillegg hadde de en guvernante son tok seg av opplæringen av de to barna. Henrik Ludvig Dahl flyttet seinere med familien til Trondheim.
Jonas Paulsen Segtnan (1854 – 1924) var Christian Frosts andre svigersønn. Han ble i 1894 eier av en halvpart av Beian og Nerbakken. Fra 1896 overtok også svogeren Henrik Ludvig Dahls andel i eiendommene.
Jonas Segtnan ver født i Levanger landsogn (Skogn) som sønn av Paul Olsen Kløvjan ( 1809 – ) og Gurine Jonasdatter Sunde (1824 – ). Jonas Segtnans far kom opprinnelig fra Verdal, mens hans mor var fra Skogn. Foreldrene fikk i 1860 skjøte på gårdsbruket Vestre Venås i Skogn, og tok Venås til etternavn. Det sammen gjorde Jonas’ tvillingbror, Ole, som i sin tur ble gårdbruker på Venås. Jonas selv ble oppfostret på et annet gårdsbruk i bygda, nemlig hos Anders Jonsen og Karen Birgitte Pedersdatter på Segtnan. Han brukte derfor Segtnan til etternavn. Da Jonas flyttet fra hjembygda, drog han først til Trondheim. Men han kom tilbake til Skogn og flyttet seinere til Verdal, hvor han var gårdbruker på Stiklestad, før han i 1894 slo seg ned som handelsmann på Beian. Han ble gift med Gyda Kristine Edvarda Christiansdatter Frost (1856 – etter 1900). Hun var født i Trondheim som datter av ovennevnte kaptein og seinere handelsmann Christian Edward Frost (1832 – 1893) og Gollaug (Gunhild) Olsdatter f. Tønseth (1829 – 1867). Jonas Segtnan og kona fikk seks døtre.
Jonas Segtnan bodde med sin familie i det eldste våningshuset på Beian. (Huset ble revet i 1967). Handelsforretningens navn var også i Jonas Segtnans tid «Chr. Frost & Co.» Butikklokalene var som før i bygningen som Frost hadde reist, og som mange år seinere ble til våningshus på eiendommen «Fjordglimt» (g.nr.62, b.nr.5).
Den tiden Jonas Segtnan var handelsmann på stedet, ble Beian Meieri stiftet (1896). Initiativet til dette skyldtes til dels Jonas Segtnan selv. Han stilte tomt på Nerbakken til disposisjon for meieribygningene.
Rundt århundreskiftet ser det ut til at firmaet «Chr. Frost & Co.» var kommet i økonomiske vanskeligheter. Hos Jonas Segtnan ble det således avholdt eksekusjoner for gjeld i tidsrommet 06.11.1899 – 09.07.1900. Åtte kreditorer tok alle utlegg i eiendommene Beian og Nerbakken. I 1901 tok Ørlandets Sparebank utlegg i begge disse eiendommene samt i diverse løsøre og husdyr. Det samme gjorde margarinfabrikken Arild i Trondheim.
Ved folketellingen i 1900 ble Jonas Segtnan oppført som dampskipsekspeditør, poståpner og gårdbruker, men ikke som handelsmann lenger. Det var tre tjenestejenter i huset. Drengen bodde i drengestua.
Beian og Nerbakken ble solgt på auksjon i 1901, og Jonas Segtnan flyttet fra Ørlandet. Han kom til Trondheim der han først arbeidet ved «Sverre mineralvandfabrik». Seinere finner vi ham en kort periode registrert som hotelleier, men fra 1908 som fabrikkarbeider igjen. Fra 1914 var han regningsbud. Han døde i 1924.
Mens Jonas Segtnan enda stod som eier av Beian, inngikk han en kontrakt med Mikal Olaussen Tyskø (21.08.1872 – 25.07.1946). Kontrakten gikk ut på at Tyskø skulle få leie handelsstedet på gården i fem år fra 01.05.1899 mot å være behjelpelig med dampskipsekspederingen på stedet. Ifølge avtalen måtte Tyskø enten selv delta i ekspederingen eller stille «en anden paalidelig Mand» til arbeidet. I denne forbindelse ble Paul Johansen Tangen (09.02.1869 04.12.1964) engasjert som bryggeformann. Ved folketellingen i 1900 bodde Paul Tangen, som da også var gårdsdreng, med sin familie på Nerbakken, g.nr.63, b.nr.3, og seinere i egen strandsitterstue på Beian. (Sjølyst, g.nr.62, b.nr.6).
Det var ikke Mikal Tyskø selv, men hans søster Hanna Margrethe Olausdatter Tyskø (25.12.1869 – 06.09.1965) som fikk bevilling til å drive landhandel på Beian etter Jonas Segtnan. Det skjedde ifølge handelsregisteret den 24.04.1899.
Hanna Margrethe og Mikal Tyskø var fra Agdenes. Deres foreldre var Olaus Olsen Tyskø (1837 – 1900) og Karen Larsdatter f. Dybå (1831 – 1913) på Tyskøya, gnr.40, b.nr.1 i Imsterfjorden. (Olaus Tyskø ble den første ordfører i Agdenes etter at bygda ble utskilt fra Ørlandet og etablert som eget herred i 1896). Hanna Margrethe Tyskø ble i 1900 gift med Ove Kristian Meier Valset (24.08.1869 – 02.03.1955). Han var sønn av Omfred Ovesen Valset (1840 – 1928) og Marit Pedersdatter f. Dahl (1842 – 1916) som var gårdbrukere på Valset (g.nr.7, b.nr.1) i Agdenes. Ove Kristian Meier ble selv gårdbruker der. Han var også herredskasserer i Agdenes fra 1896, og etter at Agdenes Sparebank ble opprettet, var han kasserer der fra 1909 til 1943. Hanna Margrethe og Ove Kristian Meier fikk fire barn.
Hanna Margrethe Tyskø ble som nevnt gift kort tid etter at hun fikk bevilling til å åpne handelsforretning på Beian og var ikke bosatt her noen gang. Hennes bror, Mikal Tyskø, som skulle lede forretningen, bodde ved folketellingen i 1900 på Nerbakken. En butikkjomfru ved navn Cecilie Pauline Jakobsdatter Brekken (14.06.1878 – 09.12.1959) fra Beitstad bodde også der.
Henne ble Mikal Tyskø gift med den 11.05.1901. Cecilie Pauline var datter av gårdbrukeren Jakob Petersen Bartnes Brekken (1841 – 1924) på Brekken (g.nr.104, b.nr.1) i Beitstad og dennes første kone Karoline Berntine Olsdatter Malmo (1846 – 1883). Mikal og Cecilie Tyskø fikk fem sønner og tre døtre.
Tyskø hadde ellers en handelsbetjent. Også han bodde på Nerbakken da folketellingen ble holdt. Han var storfosning og het Albert Nilssen Nordskard (29.07.1882 – ).
Handelsbetjenten var sønn av Anne Antonsdatter f. Bakken (1850 – ) og Nils Petter Nilssen (1853 – 1929) på plassen Nordskardet (seinere g.nr.60, b.nr.27) på Storfosna.
Mikal Tyskø oppgav snart handelsvirksomheten på Beian. Han kom til Brekstad der han i 1907 kjøpte gårdsbruket Nordre Brekstad (g.nr.67, b.nr.8). Her etablerte han forretningen «M. Tyskø & Co.» Også gårdsbrukets forrige eier, Jens Severin Ovesen Brekstad (1857 – 1917) hadde drevet handel der. Dessuten hadde han vært dampskipsekspeditør på stedet, men da han døde, ble denne funksjonen overtatt av kommunalt ansatt ekspeditør. Ellers hadde gården gjestgiveri, og en skysstasjon ble opprettet der i 1904 etter krav fremsatt av en del handelsreisende. Mikal Tyskø drev stasjonen fram til 1926 da den ble nedlagt. Handelsforretningen «M.Tyskø & Co.» gikk imidlertid inn, og Mikal Tyskø startet i 1924 en ny landhandel ved navn «M. TyskøA/S». Etter en tid ble det åpnet bensinstasjon på gården, hvor Tyskø også etablerte drosjebilnæring.
Beian og Nerbakken ble solgt på auksjon i 1901. Sersjant og handelsmann Lars Andreas Anbjørnsen Dahl (13.01.1857 – 30.04.1920) fikk da skjøte på begge eiendommene. Han var født i Øre sogn i Tingvoll prestegjeld på Nordmøre, men var kommet til Ørlandet i hvert fall så tidlig som i 1881. Som sersjant skulle han holde en beredskapstropp her i bygda.
Lars Andreas Anbjørnsen Dahl var sønn av Anbjørn Olsen Dalen (1819 – ) og Berit Larsdatter (1825 – ) på Dalen (l.nr.17) i Øre. Han ble gift med Maren Johnsdatter Reksterberg (20.10.1858 – 29.08.1934). Hun var datter av John Andersen Reksterberg (1823 – 1885) og Andrea Sivertsdatter f. Røstad (1822 – 1887). De brukte plassen Reksterberget (i 1907 skyldsatt som g.nr.67, b.nr.10) på Brekstad. Marens far hadde ellers, inntil 1848, tjenestegjort ved Trondhjemske Musketerkorps. Selv var Maren utdannet jordmor. Hun avla eksamen ved Bergen jordmorskole 29.04.1885, og begynte som jordmor på Ørlandet 16.september samme år. (Det første barnet hun tok imot var Inger Sofie Rasmusdatter Grande (1885 – 1984) som ble født nettopp denne dagen). Maren og Lars Dahl fikk to sønner og tre døtre.
Lars A. Dahl startet landhandel allerede i 1885. Den ble åpnet på Nordbakken (l.nr. 93, seinere g.nr.63, b.nr.6), og bevillingen til handelsvirksomheten lød slik: «Peder Kristian Kraby, Foged i Fosen, gjør vitterligt at da Sergeant Lars Andreas Anbjørnsen Dahl har begjært sig meddelt Handelsbrev og da derimod intet vides til Hinder, saa meddeles det ham herved Ret til overenstemmende med Lov af 26. Mai 1866 at drive Landhandel fra fast Udsalgssted paa Gaarden Matr. 654, L.No.93 Bakken i Ørlandets Thinglag under Iagttagelse af de i Loven opstillede Betingelser». Butikklokalene som Lars Dahl drev sin landhandel fra, lå i nordre ende av våningshuset på Nordbakken.
Herfra ble handelsforretningen knapt to år seinere flyttet til «fast Udsalgssted paa Bakken, L.No.94» som
det står i handelsregisteret. Dette var altså på Kvitsanden (g.nr.63, b.nr.7). Lars Dahl satte her opp sitt eget forretnings- og bolighus. «Dahl-husa», som folk kalte denne bygningen, lå like nord for stedet hvor Grande Handelsforening seinere fikk sin tomt. I 1917 ble bygningen solgt for kr.5000,- og flyttet til Brekstad. Her ble huset forretningsbygg for det nyetablerte Brekstad Handelslag.
Ved folketellingen i 1900 bodde Maren Dahl i eget hus, «Maren-stua» eller «Jordmorstua» under Brekka (g.nr.69, b.nr.13) på Hårberg. Datteren Aasta bodde også der. Det opplyses at «Manden, der er Sergeant, bor paa Gaarden Bakken pr. Beian, hvor han driver Landhandel». Under Kvitsanden (g.nr.63, b.nr.7) på Bakken finner vi da også i samme folketelling at Lars A. Dahl der er oppført som sersjant og handelsmann. De to sønnene Bjarne og Harald bodde sammen med faren. Mette Semmingsdatter Abelvik (1858 – ) fra Agdenes var tjenestejente i huset.
Etter at Lars A. Dahl kjøpte Beian i 1901, flyttet han handelsvirksomheten til de ledige butikklokalene her. På Beian ble Lars A. Dahl også poståpner og dampskipsekspeditør. Etter søknad fikk han i 1909 tillatelse til å bygge en ekspedisjonskai fra Statens Havnevesens molo ved Beiskjæret. Skipene kunne siden legge direkte til kai, og ombord- og ilandføring av passasjerer og gods kunne foregå fra kaiplassen. Tidligere var man henvist til å frakte folk og varer ut til skipene eller derfra og inn til land med såkalte ekspedisjonsbåter. På Beiskjæret ble det nå også bygd et pakkhus for oppbevaring av spedisjonsgods som skulle sendes eller ilandføres. Lars A. Dahl hadde også ansvaret for Beian skysstasjon, som var i drift enda på hans tid. Denne stasjonen ble nedlagt i 1921.
Lars og Maren Dahl ble skilt. Ifølge skifteutlegg datert 19.04.1910 overtok deres fire gjenlevende barn eiendommene Beian (g.nr.62, b.nr.1) Nerbakken (g.nr.63, b.nr.3) og Vasseng (g.nr.63, b.nr.11) dette året. Lars A. Dahl fortsatte imidlertid som handelsmann, poståpner og dampskipsekspeditør på Beian. Hans sønn Harald Arthur var skysskar ved skysstasjonen. Husholderske hos Dahl på Beian var Margrethe Amundsdatter Schei (1855 – ) fra Nes. Lars A. Dahls nevø, Erling Martin Øren (1882 – 1945) fra Øre på Nordmøre, var en tid handelsbetjent ved forretningen. I 1900 hadde han gått amtskolen som dette året var henlagt til Tingvoll Erling Martin Øren startet egen handel på farsgården Nåstad (Nåstadøra el. Øra) i sin egen hjembygd i 1908. Her var han samtidig poståpner. I 1923 overtok han farsgården. Erling Øren ble ordfører i sin egen hjembygd i årene 1920 – 1922 og 1926 – 1928. Lars A. Dahl døde i 1920. Maren Dahl ble etter skilsmissen fortsatt boende i «Jordmorstua» på Hårberg. Den siste tiden hun levde, bodde hun hos sønnen Harald Dahl på Nordheim (g.nr.64, b.nr.41) på Grande. Hun døde i 1934.
Lars Dahls arvinger solgte Beian og Nerbakken på auksjon i 1921. Begge eiendommene ble kjøpt av Johan Henrik Johansen Solbue (14.03.1873 – 14.11.1933) som også var gårdbruker på Flatbakken (g.nr.63, b.nr.1).
Johan Henrik Solbue var sønn av Johan Kristoffersen Solbue (1826 – 1898) og Anne Henriette Gregersen Ask (1834 – 1908) på «Solbue-gården» (g.nr.64, b.nr.13) på Grande. Han ble 19.01.1905 gift med Ellen Marie Eilertsdatter Bakken (17.05.1883 – 02.06.1923). Hun var datter av Eilert Kristian Eliassen Bakken (1842 – 1903) og Marit Semmingsdatter f. Abelvik (1852 – 1896) på Flatbakken (g.nr.63, b.nr.1). Ellen Marie overtok eierskapet av dette bruket etter foreldrene. Ellen Marie og Johan Henrik Solbue fikk i alt sju sønner og tre døtre. Ellen Marie Bakken døde bare få dager etter siste barnefødsel i 1923.
I 1901 var Grande Handelsforening blitt etablert. Handelsforeningen leide i starten butikklokaler på Flatbakken (g.nr.63, b.nr1) før den etter noen år fikk eget forretningsbygg. Johan Henrik Solbue ble den første bestyreren ved Grande Handelsforening. Han sluttet i bestyrerstillingen, da han fikk auksjonsskjøte på Beian. Her startet han sin egen handelsforretning i de ledige butikklokalene etter Lars A. Dahl. Samtidig flyttet Johan Henrik Solbue med familien fra Bakken til Beian. De bosatte seg i det nordligste våningshuset på Bei-gården, mens det eldste våningshuset dels ble utleid til husvære for andre folk, dels brukt som lagerrom for handelsforretningen. («Dresslageret»). I tillegg til å være gårdbruker og handelsmann, var J.H. Solbue poståpner og dampskipsekspeditør. Skysstasjonen på Beian ble imidlertid nedlagt ved den tiden han overtok gården.
Johan Henrik Solbue hadde handel på Beian til 1932 da forretningen gikk konkurs. Det ble holdt auksjon over hans eiendommer, og de ble kjøpt av Ørland Sparebank. To av eiendommene, Nerbakken og Beian, ble solgt videre til en og samme eier. (Se nedenfor!). Johan Henrik Solbue flyttet etter salget tilbake til Flatbakken, g.nr.63, b.nr.1, som etter konkursen ble kjøpt tilbake og tilskjøtet hans yngste sønn i 1932. Solbue hadde enda en tid funksjonen som dampskipsekspeditør og poståpner, men også denne virksomheten ble snart overtatt av den nye eieren av Beian. Johan Henrik Solbue døde av slag i 1933.
Allerede rundt århundreskiftet hadde det vist seg mindre heldige følger av den store næringsfriheten som loven hadde tillatt innenfor handelsvirksomhet, og det ble, først i 1907, seinere ved lov av 08.03.1935 stilt strengere krav for oppnåelse av handelsbrev og dermed rett til å drive handel.
Johan O. Pedersen (02.07.1898 – 26.09.1957) ble den neste eieren av Beian og Nerbakken. Han overtok begge eiendommene ifølge skjøte datert 30.05.1932.
Han var sønn av Martinus Pedersen Hegg (1859 – 1906) og hans kone Serine Johansdatter (1886 – 1904). De var begge fra Agdenes, men kjøpte i 1891 Hemnskjelsjøen, g.nr.4, b.nr.10 i Heim kommune og flyttet dit. Ettersom begge foreldrene døde tidlig, ble Johan oppfostret i huset hos sin moster Jørgine Marie Johansdatter (1869 – 1942) som i 1899 ble gift med Johan Johansen Vorpbukt (1838 – 1905). De bodde i Vorpbukta, g.nr.4, b.nr.13 på Hemnskjel. Johan O. Pedersen drev i sin ungdom med hvalfangst, bl.a. i Sørishavet. Han ble gift med Serine Simonsdatter Værnes (27.01.1897 – 14.11.1999 ). Hun var datter av Simon Johannes Amundsen Værnes (1837 – 1915) og hans kone Sofie Erntsdatter f. Eidem (1861 – 1923) på Værnes (g.nr.19, b.nr. 1) i Agdenes. Johan og Serine Pedersen fikk fire døtre og en sønn. De hadde også to fosterbarn.
Året etter at Johan Pedersen overtok Beian, ble det opprettet Rikstelefonsentral på gården. Denne sentralen ble nedlagt i 1963.
I 1938 ble det inngått kontrakt mellom A/S Vestlandske Petroleumskompani i Bergen og Johan O. Pedersen om bensin- og oljesalg på Beian og Nerbakken. I kontrakten heter det at det på eiendommene bare skulle oppbevares, lagres, selges eller reklameres for bensin, petroleum, smøreolje, solarolje m.v. levert av det nevnte oljeselskapet.
Ellers fortsatte ikke Johan O. Pedersen med noen handelsvirksomhet på stedet. Men butikklokalene på Beian ble en tid utleid til andre. Bl.a. hadde hans kones niese, Signe Sofie Raustein (29.08.1911 – 05.05.1985) fra Agdenes, systue i den gamle butikkbygningen tidlig på 1930-tallet. Hun holdt ikke på så lenge i disse lokalene, men arbeidet likevel som sydame også i mange år etterpå.
Signe Sofie Raustein var datter av Martin Edvard Hanssen Raustein (1884 – 1955) og Augusta Emilie Simonsdatter f. Værnes (1883 – 1966), på Raustein (g.nr.11, b.nr.2) i Agdenes. Hun ble gift 06.12.1941 med Adolf Dunker Olsen Bakken (06.05.1910 – 18.03.1981), sønn av Ole Olsen Bakken (1876 – 1965) og Henriette Dorthea Henriksdatter Støp (1871 – 1929) på Kvitsanden (g.nr.63, b.nr.7). Sofie og Adolf Bakken losjerte i andre etasje i det nordligste våningshuset på Beian («Beian stasjon») før de i 1948 bygde eget hus på Solvang (g.nr.63, b.nr.23) på Bakken. De hadde ingen barn.
Det kan kanskje innskytes at både før og etter at Signe Sofie Rausteins tid med systue i butikkbygningen, fantes det folk som drev med sying og skreddervirksomhet ved Bei-gården. Således holdt syersken Henrikka Ovesdatter Bakken (29.05.1865 -01.12. 1928) til her i årene 1917 – 1928. Hun var ugift og hadde husvære i andre etasje i gårdens eldste våningshuset (revet i 1967). Henrikka var datter av Ove Andreas Eliassen Bakken (1828 – 1905) og Marta Margerte Omfredsdatter Lund Bakken (1838 – 1912). De eide Nerbakken (l.nr.91) i tiden 1854 – 1869. Johanne Røstad Nilsen (24.03.1912 – ), datter av Hans Kristian Johansen Røstad (1873 – 1960) og hans første kone Emma Kristine Larsdatter (1880 – 1922) på Røstad (g.nr.81, b.nr.18), bodde og drev med søm sammesteds under og etter krigen. Hun var enke etter Reidar Angel Nilsen (20.02.1910 – 16.10.1941), sønn av Nils Hansen Grande (1872 – 1969) og Else Margrete Johansdatter Grande (1877 – 1925) på Engbakken (g.nr.64, b.nr.40). Johanne og Reidar Nilsen fikk to døtre hvorav den eldste døde som liten.
Ruth Segtnan Rædergård (16.11.1894 – 24.08.1959), datter av den tidligere handelsmannen på Beian, Jonas Segtnan (Se ovenfor!), leide en del av første etasje i butikkbygningen til en hatte-, garn- og broderiforretning som hun startet med og drev en periode på 1930-tallet. Siden flyttet hun forretningen over til egen villa på Bakken hvor hun fortsatte driften en stund. Ellers arbeidet Ruth Segtnan Rædergård, både før og seinere, som ekspeditrise ved Grande Handelsforening.
Hun ble 1921 gift med Karl Markussen Rædergård (18.10.1896 – 08.07.1946), sønn av Markus Kristoffersen Hovde Rædergård (1847 – 1934) Ellen Margrethe Johansdatter f. Hegg (1864 – 1947) på Rædergården, gnr.64, b.nr.36. Ruth og Karl Rædergård bodde i egen villa på Juulsheim, g.nr.63, b.nr.15, som ekteparet kjøpte i 1928 fra dødsboet etter kunstmaler Ole Juul (1852 – 1927). De hadde ingen barn.
I 1937 bygslet Peder Johansen Grande (09.03.1906 – 31.10.1964) tomta med den ledige butikkbygningen på.
Peder Grande kom opprinnelig fra Nes (g.nr.10, b.nr.12) hvor hans foreldre Johan Arnt Edvardsen Grande (1864 – 1917) og Kristianna Margrete Antonsdatter f. Hvitsand (1869 – 1959) drev handelsforretning rundt 1900. Men Peder flyttet i ung alder til Ørlandet. Her ble han i 1934 blitt gift med Indianna Johannesdatter Solem (15.04.1909 – 01.11.1995), datter av Johannes Gotthard Olsen Solem (1875 -1924) og Karoline Josefine Brodersdatter Grande (1878 – 1923) på Grande (g.nr.64, b.nr.7). Peder og Indianna Grande fikk to døtre og to sønner, Aase f. 6.8.1935, døde 17.12.2023. Turid f. 21.1.1937. Sigurd f. 8.2.1943. Per Arne f. 30.5.1944.
Etter at Peder Grande overtok huset, ble det omgjort til bolig. Men i kjelleretasjen i bygningen startet han fiskematforretning i 1938. Den ble flyttet til andre lokaler etter at han i 1946 fikk satt opp et eget bygg til virksomheten på bygslet grunn like ved gamlehavna på Beian. På den tomta hadde det tidligere stått en brygge som hadde tilhørt handels- og ekspedisjonsstedet, men den var blitt revet rundt 1930. Peder Grandes fiskematforretning ble drevet fram til 1957. Da ble den nedlagt. Dermed var det slutt på en epoke med handelsvirksomhet knyttet til det gamle gjestgiverstedet på Beian.
Åpningssiden for matrikkelgården Beian
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag