Husmannen i ytre deler av Trøndelag

Husmannen og hans familie hadde vekslende kår alt etter hvor i landet, og under hvilke gårdeiere, de bodde. Det er noen særtrekk som går igjen, uansett hvor de bodde. Det gamle samfunnet hadde store klasseskiller og husmannen sto nederst på denne rangstigen. Dette medførte at de levde under vanskelige kår. Plassen de brukte var som oftest for liten til å fø familien og dertil kom pliktarbeidet de hadde på gården til jordeieren. Det arbeidet måtte utføres når også hans eget arbeid skulle vært unnagjort. Hadde husmannen muligheter til å skaffe seg annen inntektsbringende arbeid kunne pliktarbeidet lett ødelegge for den muligheten.

I et samfunn, der det var stort behov for arbeidskraft, samtidig med at en ikke maktet å gi betaling for arbeidet i form av penger eller naturalier, måtte regulerende system tre i virksomhet for å være en regulerende faktor. Langt tilbake i historien var det «den sterkestes rett» som regulerte. En hersker kunne tvinge sine undersotter til arbeid, og de svakeste i dette samfunnet ville forsvinne. Vi har lært at tilveksten i folketallet opp gjennom historien har vært i balanse med resurstilgangen. Sett fra de svakestes side var det de som måtte svelte i hel, for at tilveksten skulle være stabil.

Denne urgamle regulerende faktor finner vi også i husmannsvesenet. Da er det husmannen, med eller uten jord, som er den siste og labile tilvekstfaktor i samfunnet. Når så annen energi enn kom i bruk enn manuell arbeidskraft, kunne også de lavest rangerte profitere på dette. Størst utslag gjorde det da petroleumsprodukter kom i bruk og denne energien kom til nytte gjennom motorkraft, enten i industri eller direkte i matproduksjon.

At husmennene på trøndelagskysten ikke var så dårlig stilt som husmennene inne i landet, kan komme av at gårdene til jordeierne på kysten var små. De hadde ofte annen næring ved siden av gården, og deltok som oftest i ett eller flere fiskerier. Husmannen var da mannskap med jordeieren som båteier. Dette bevirket til et tettere avhengighetsforhold enn hva en finner innover i landet. Men behovet for husmenn til en gård ble også større dess lenger jordeieren var borte fra gården.

Jordeieren på gården Hoøen, som Tinden var en husmannsplass under, dreiv med fiske
og handel med fisk. 6 husmannsplasser, var på det meste, knyttet til denne gården.