Tørvskjæring av Bernt Gjelvold, skrevet 2015

Anne Berit Brochevink: «2 mill. m2 pr. år skåret i Norge på det meste»
Ottar Solbue: «I Ørland herred er det, så vidt en kjenner til, brukt brenntorv til brensel fra uminnelige tider.»

Eierforhold

  1. Myr på egen grunn.
  2. Røstad sameie – fordeling av forskjellige myrområder, slik at teigene på de gode- og de mindre gode områdene ble rettferdig fordelt mellom medlemmene.
  3. Tidligere (-på 1800-tallet) hadde folk fritt funnet seg tørvområder i utmarka.
  4. Kjøp av tørvmyr, med bruksrett 10 – 50 – 100 år. Deretter grunnen til grunneier. (Kjøper kunne eventuelt selv dyrke der det var tatt tørv, inntil leietiden gikk ut.)
  5. Meieriet hadde egen tørvfabrikk på Eidsmyra. Det var tørvfabrikk på Austråttmyra (Maskinmyra) fra ca 1908-1920. Båtklubbens hus på Austråttkaia var bygd som tørvlager til utskiping. På Frøya var det også stordrift i samme tidsrom, med bla. salg til Kristiansund. Da det kom kull og koks på markedet, opphørte driften også her.
  6. Kjøp av tørv pr. lass (også institusjoner og forretninger), eller mottatt gratis (som kårytelse eller pga. fattigdom og uførhet).
  7. «Alle» hadde bruk for tørv.

Myrkvalitet

Måssatørv (øverst) og svartttørv/steintørv (lenger ned) – 2 – stikk (floer) og opp til 5/6 stikk, etter hvor dyp myra var og lengden på stekkarspabladet. Det kan være for eksempel bjørketrær, einer eller fururøtter i myra, noe som skapte mye plunder. En brukte da øks, gikk sammen om å bryte opp røttene eller bruke sågar dynamitt.

Votivfunn

En sjelden gang kunne en finne ting i myra. Bjørn Halsen fortalte at de fant ei grønn vadmelsbukse ned mot berggrunnen i myra på Storfosna. Inge Hegvik fortalte om funn av et ca. 50 cm langt trau som var hvelvet over steiner, nederst i ei myr. Peder Gjelvold rapporterte til Vitenskapsselskapet i Trondheim om et votivfunn i myra, ved et tre, der flintstykker lå i sirkel rundt treet.

Tid for tørvtaking

Tørvtakinga foregikk etter våronna (som regel etter 17. mai). Så tidlig som mulig, da det er best tørke før St.Hans. Enkelte år kan det være tele i myra (- et belte nær kanten som starter ca. 40 cm ned i myra.) På øyene startet de tidligere, omkring 1. mai.

Gangen i arbeidet, redskaper

Først kastes lyngtørva + litt tåmakk (utjevning) ned i dammen, foran benken/ruta en skal skjære. Det ytterste laget på tørvpallen, «frostbraidd’n», som blir «ryen» ble skavet av.
Deretter er det flere måter å fortsette på:
En kan skjære løs lomp med stekkarspaden og stikke ut ei tørv, vannrett, med kastarspaden og kaste dem opp på myra, gjerne 2-3 i gangen. Der ble tørva båret utover, på båre, slept med hest og slede, eller båret utover av barna når det i starten var kort vei.
Andre kastet opp lompen og skar den oppå myra. En brukte gjerne da stekkarspaden, bikket lompen løs og en annen tok den på fraugaffelen og kastet den opp.
Etter hvert som området som var skåret ble større (-og teigen mindre), kunne en ta i bruk dette området som tørkeplass. Det ble da gjerne tatt grøft for å gjøre området tørrere. Da skar de lompen og bare bikket de første stikkene ned på tørkeplassen, der tørva ble lesst opp på trillebår og kjørt etter planker utover tørkeplassen. (Det var før trillebåra hadde gummihjul.) Her kunne en også bruke hest. Her på Ørlandet skjedde det en allmen overgang til å skjære lomp, og tørke nede, rundt 2. verdenskrig.

En stekkarspa’ har 40-50 cm langt – og ca 30 cm bredt blad og er ca. 1 m lang.
Kastarspa’n er litt kortere. Den er lett og måler ca. 35×25 cm. (Spadene på fotografiene over har ikke riktig størrelse i forhold til hverandre, red. anm.)

Tørva ble skåret 5-6 cm tykk og lagt til tørk ca. en uke, til den ble så stiv at den kunne raukes. Så setter en opp et «korthus», 4 tørver mot hverandre og ei på toppen, slik at regnet ikke renner inn i rauket. Med flaks med været kunne tørva etter en tørkeperiode bæres inn i tørvbua. Den var glissent bygd, slik at tørva kunne ettertørkes der og lagres til det passet å kjøre den heim (-om høsten, men eller mest om vinteren, når det ble sledeføre).

Ofte måtte en «vale» (av varde)(tykk l, red. anm.) en del av tørva for å få den tørr. Da satte opp en ca. 80 cm bred ring av tørv på høykant, la hel tørv rundt oppå i flere lag og kastet småpårr inni. Slik fikk en en ca. 1 m høy og innoverskrånende varde, med tørv som skrånet utover for at regnet skulle renne av.

De som ikke hadde tørvbu, stakket tørva til fortsatt tørking og lagring til heimkjøringa tok til. En stakk bygges etter samme prinsipper som en vale, men er 2-3 m høy og gjerne 6 favner rundt i mannshøyde. Å bygge en stakk krevde derfor stor nøyaktighet så den ikke raste sammen og for at tørva skulle holde seg tørr inni stakken. På toppen la en gjerne ei tjukk måssatørv og/eller en flat stein. Ble det tørv til overs, bygde en på øst- eller nordsida, en mindre stakk inntil hovedstakken (ei «kjerring»). Det var mest vanlig å bygge kjegleformet stakk, men på innsida av Hitra bygde de også firkantede pyramider (eks. «Fjellværøystakk»).


Åpningssiden for temasiden beretninger.
Åpningssiden for Yrjar Heimbygdslag