Trøndelagen 10. januar 1931

Fra Trønderen av 10. januar 1931 har vi skannet en artikkel om jordbruket Ørland, Sør-Trøndelag. Klikk hver illustrasjon for et bilde i størrelse 1200 piksler horisontalt med oppløsning 72 dpi. Hver avisside er delt i to, og artikkelen går over to sider. Hver halvdel åpnes i ny fane på nettleseren. Teksten er skrevet av, ortografi fra originalen er beholdt, men spaltene er fjernet.


 Avskrift fra avisen Trøndelagen, 10. januar 1931

På besøk hos hedrede gårdbrukere på Ørland

Fra Nidaros utsendte medarbeider. To driftige bønder på Ørland, Svend Skanke, Vesterheim og Hans K. Hansen, Skånberget, er tildelt Sør-Trøndelag Landbruksselskaps høieste utmerkelse, Nidaros medarbeider forteller i denne artikkel litt om dem og gårdene deres.

Store og vel stelte gårdsbruk.

Hvor hele besetningene er premiert.

Når man følger Østråtveien forbi Lerbern og passerer Rosenlund, har man på venstre hånd en vakker velstelt gård med kvitmalt stuelånn og flaggstang, store uthusbygninger og firkantet rummelig gårdtun, en typisk trøndergård. Dette er Svend Skankes gård Vesterheim.

Hele besetningen premiert.

Jeg treffer eieren og ber ham vise mig om på gården. Gården er berømt for sin gode besetning, og det bærer først til fjøset. Det er meget lyst og trivelig her. De to lange båsrader er fylt av rødt trønderfe, og alle raserene dyr. På loftsbjelken over hver ku henger en tavle hvor det med kvitt på svart er skrevet de melkliterne kua har gitt fra sig i året som gikk. På tavlene står store tall som varierer mellom 4 og 5 tusen og delvis over. Vi merker oss særlig ved «Ella» som de siste 6 år har gitt en årlig melkemengde på gjennemsnittlig 5052 liter med en fettprosent på 3,84. Et resultat som der står respekt av. «Ella» fikk avdrottsførstepremie i 1927 og avkomstførstepremie på jubileumsutstillingen i sommer, dessuten 1. avdrottspr. Og 1. individspr. Enn videre fikk «Jolli» 2. individspr., 1. avdr.pr. «Liv», «Erna» og «Bella» 2. individspr. Og 2. avdr.pr. «Elin», 1. kalvskvige, 3. pr., og kvigen «Livorna» bevaringspremie. Blandt «Ella»s mannlige etterkommere kan nevnes annenpremieoksen «Nørre» på Uthaug. Sjelden er vel så mange premievinnere samlet på et brett som her i fjøset. Hele besetningen som består av 22 storfe har fått premie, helst annenpremie, og de små som er i opveksten vil sikkert også en dag bravere øverst på premielistene. Samlet og gruppevis har buskapen fått 1. og 2. premier. Det er ialt 11 stamokser som er solgt fra Vesterheim, og fire er i emningen. Av de solgte er foruten «Nørre» på Uthaug, mange i fullt vigør rundt om i Trøndelags bygder. Det er «Bjelke» på Byneset, «Lord» i Rissa, «Herløv» i Ekne, «Trøndergutten» i Melhus og «Nordmann» i Vanvika. Man slakter aldri kalver her på gården, sier Skanke. Kalvene som ikke blir påsatte blir solgt fort vekk rundt om i bygdene bare med kyrne greier å skaffe.

Den gilde buskapen på Vesterheim nedstammer fra ei ku som Svend Skankes far Lorents fikk i på Østråt 1885. Kua var en ypperlig representant for den kjente Østråtrasen og skulde være riktig en stormelker. Det er mange som husker denne kua ennu. Den skulde ha så uvanlig stort jur.

De mange grøfter.

Lorents Skanke var den ene av fire brødre fra Tøndelgården på Neslandet. Tre av brødrene delte Tøndel mellem sig, mens Lorents for til Ørland og kjøpte i 1882 500 mål utmark av Østråtgodset. Han ryddet og dyrket og fikk til en pen gård og var den fremste i husdyrhold og jordbruk den tiden. I 1906 overtok sønnen Svend, som da var 30 år, sammen med sin kone Oline 200 mål av gården. Halvparten av dette var da så å si dyrket, men gården kunne ikke fø mer enn 6 kyr og en hest. Svend dyrket nytt land og grøftet ut det gamle. Hele gården er nu på det aller nærmeste opdyrket og planmesig utgrøftet med veiter i en 8 – 10 meters mellemrum. Det hender lett at sand og muld tetner veitrørene i så flatt lende, og Skanke har fått litt prakk med det, således kan vi nevne at han har måttet grøfte ut et enkelt stykke tre ganger.
Det er dyplendt, god jord på Vesterheim, 2/3 består av sand og muld. Timoteien er meget villig til å komme, og gjennemsnittlig får man nu 250 lass høi for året, dessuten 80 sekker korn – maskinbygg og gullregnhavre. Av kornet er iår solgt 2000 kg. til maltbrygg. Det er årlig 5 – 6 mål nepe og 3 – 4 mål poteter. Gården bruker gjennensnittlig 40 sekker kunstgjødsel for året, kali og fosfat; kvelstoff er jorden ganske rik på før.

Hesteinteressen går i arv.

– Forresten er det interessen for hester som sterkest har ligget til slekten, forteller Svend Skanke. Far drev meget med det, og jeg begynte også særlig å legge mig efter det fra først av og utover. I krigstiden var det 7 hester på gården, hvorav 2 – 3 avlshopper. Da tidene blev dårligere for hesteavlen begynte jeg å legge større vekt på husdyrholdet. Et dyktig skuv fremover i husdyrholdet på Ørland blev det at kontrollaget blev stiftet 1. januar 1924. Et særskilt hell var at vi fikk en meget dyktig kontrollassistent, nemlig Brekken fra Melhus.

Nu er fjøset blitt mitt gebet, mens min sønn Lorents mer har tatt over stallen. Det er 5 hester på stallen og herav er to avlshopper. En hest blev forleden solgt til Nils Myhr i Rennebu. To av hestene tør man vente sig noe av på traverbanene, det er 3 års hoppen «Glima» efter «Gelmin» og 4 års hingsten «Hildar». Disse tok mange førstepremier på Rusasetvannet ifjorvinter.

– Det er vanskelig tid for oss bønder nu, sier Skanke til slutt, og ikke har skogen å lite på. Men tidene må vel snart letne.

*

Vi står på låvbrua. Øvrebygda strekker sig vid og flat helt ut mot Bjugnfjorden. Hvor før Østråtgodsets husmenn trellet, sitter nu selveiende bønder. Tidene er vanskelige. De strever hårdt, men med et lunt glimt i øiet ser de fram mot bedre tider. – En hest vrinsker i gårdstunet. Lorents holder på å sette «Hildar» for sulkyen. Han skal ut på Rusasetvannet å trene.

SKÅNBERGET

Gården mellom havet og myrene.

– –

Utenfor Nesset på Ørland ligger gården Skånberget. På vestersiden ligger havet, bredt og mektig så langt øiet rekker, og på østersiden brer åker og eng sig langt innover myrslegdene og rabbene. Denne siden er det Hans Hansen har gjort til sitt arbeidsfelt, og gjort karsverk som alltid vil synes.

Da han overtok gården i 1897, var 50 mål jord dyrketog gården fødde 1 hest og 5 kyr. 75 nye mål har han lagt til, og økt buskapen til 20 kyr og 3 hester.

100 lass stein på målet.

Det er tungvint å dyrke jord her. Det er så meget stein i den. Rabbene mellen myrene består bare av stein, og når disse kommer bort, blir jordene helt flate.Gjennemsnittlig må det fra hver mæling nylend kjøres bort 100 lass stein, foruten at alle veitene blir steinsatte. Hans har ikke rukket over mer enn 3 – 4 mæling om året, men det har monnet jevnt. Det går lettere nu likevel, sier han, efterat vi fikk steinbryter og dynamitt. Før var det stort arbeid bare å velte steinklumper på mange tonn op på drogene og kjøre dem bort. Han har dyrket op hvert mål av eiendommen, så han de siste årene har vært «arbeidsløs» i så måte, men nylig kjøpte han inn 140 mål ny utmark, som han nu skal ta fatt på med det første.

Gården har årlig 40 prosent av arealet i åpen åker, herav 10 – 12 mål nepe, 4 – 5 mål potet og 3 – 4 mål av den nye fôrmargkålen. Hans har god tro om dette nye fôret. Han har hatt av det i to år og er meget vel tilfreds. Det er store saftige «palme»-blad på stilkene og kyrne liker det svært godt.Men det må alltid være ferskt, og må stå på åkeren hele tiden. Efter at nepkålen er optjonet om høsten, bruker man av fôrmargkålen for å drøye ut nepen. Den tåler 8 graders kulde, og den kan vare til over nyttår. Ennu står igjen en halvmæling som han tar av hver dag. Hver ku får 16 kg av den om dagen. I fjor hadde han fôrmargkål til uti februar, og fôret gav da en tørrstiffprosent på 22 – 25. På gården avles 60 – 80 sekker korn årlig, og det er lenge siden nu at kornavlingen hadde fått plass på låven. Helt siden 1911 har hele avlingen med undtagelse av et par år vært stakket ute ved låvebrua. Hansen er en mester til å stakke; tross mange ganger evindelig regn og rusk er intet av kornet til dags dato blitt skjemt.

«Bokseroksene»

På Skånberget er det en meget vakker buskap, en dansk fjøsmann sa forleden sommer at det var et av de fineste buskaper han hadde sett. Her står «Dansel» som vant førstepremie for avdrott i sommer, og «Fiva» som i siste regnskapsår blev Ørlands næst beste melkku med 5300 liter (bare «Raudyr» hos Bretting var bedre). På jubileumsutstillingen fikk Hansen ærespremie for samling av pene dyr, og forresten er alle voksne dyr premiert. Skånberget har en årrekke forsynt begge Trøndelagsfylkene med stamokser. «Primas» virker på Inderøya, «Pelle» i Rissa, og «Peik» i Stjørna. Og så kommer de 8 – 9 «bokseroksene» – okser som er opkalt etter boksere som alle har forbokstaven P. – 7 av dem «bokser» den dag i dag i bygdene, således «Porat» i Leksvika og «Phil Scott» hos statsråd Mellby. Mange av disse har selvfølgelig premier. På Skånberget er kalvslaktning en ukjent foreteelse. De kalver som ikke blir påsatt, er det mange nok som vil kjøpe. Hansen har 5 fine hester og en av dem er premiert.

Sementfjøset.

Fjøset på Skånberget er et av de mest moderne i Trøndelag, og det er forskjellige ting her som er verdt å legge merke til. Det er automatisk regulering av vanntilførselen til kyrne, og fremfor kyrne er hele krubbene cementert. Han ber mig se på vinduene, på rammene og sprøisene, men det er intet mistenkelig å opdage her. Alt ser ut som nygjort treverk. «Det er støyft», sier han. Og så viser det sig at alt i vinduene, med undtagelse av rutene, består av cement. I grishuset finner vi 5 avlspurker og 5 gjøgriser bak gitteret. Galene er cementstolper med jerngrinder mellem. Overalt er det lyst, trivelig og rent. I stallen har han laget spilltaug av 4 toms eikstavbiter som er satt på enden. Over er heldt en blanding av kokt stenkultjære og finsand.

Hønsehuset har 50 innvånere som hver morgen får et friskt band av fôrmargkål å karnefles med.

Under fjøset er plasert en stor landkumme på 90 kubikkmeter. Landkummen er blitt av den største verdi for gårdsdriften.

*

Man taler så meget om eventyr nu om dagene. Det er også et eventyr at der hvor Skånberget nu ligger var det for 80 år siden ville utmarken med steinrabber og myrer. Det er mange slike eventyr på Ørland, eventyr om fiskere som ryddet gård og grunn og blev bønder, folk som knapt en mannsalder gjorde bygden sin til en av de fremste blant de gamle og mektige bondebygder i Trøndelag.

Pelle.

Avskriften av avisartikkelen har beholdt den tids rettskriving og tegnsetting, med mindre Macrosoft Word uforvarende har rettet opp noe. Gårdsnavnet Skånberget er Skårnberget og Inge Rian har i Ørlandsboka III på side 93, støttet seg på Oluf Rygh om forklaringen av dette navnet: » – Stedsnavnet Skårnberget er ikke av de enkleste å forklare. Vi velger her skrivemåte ut fra opplysninger om at eldre uttale på Ørlandet var Skarnberget – med r. Oluf Rygh antyder at førsteleddet kan vise til hardt og skarpt jordsmonn. Den tolkninga avhenger av at det er jordsmonnet som er beskrevet. Matrikkelkommisjonen på 1860-tallet oppgir jordsmonnet som mold og myr med sandjord, og det kunne kanskje føre tanken mot at førsteleddet er «skarn», som angir et sølete jordsmonn. Men det spørs om en ikke her skal tenke seg ordet skarn brukt i overført betydning. En stor del av den jorda Hans Hansen dyrka opp, var nemlig svært steinet, og skarn kan derfor vise til det nagative i det forholdet.» Red.